Skriftlig spørsmål fra Solveig Horne (FrP) til barne-, likestillings- og inkluderingsministeren

Dokument nr. 15:382 (2010-2011)
Innlevert: 26.11.2010
Sendt: 26.11.2010
Besvart: 02.12.2010 av barne-, likestillings- og inkluderingsminister Audun Lysbakken

Solveig Horne (FrP)

Spørsmål

Solveig Horne (FrP): Hvordan ser statsråden på at barnevernet overprøver landets domstoler i saker som angår plassering av barn, samt barneombudets støtte til denne praksisen?

Begrunnelse

I Aftenposten 24. november kunne vi lese "Overprøver domstolene - Barnevernet tvangsflytter barn". At barnevernet tvangsflytter barn i alvorlige saker er ikke noe nytt, men det spesielle i denne saken er at så også skjer i strid med beslutninger fattet i landets domstoler. Det fremkommer at "Barnevernet vedtar akuttplassering av barn i fosterhjem etter at domstolene har besluttet et annet fast bosted for barnet. Barneombudet vil ha flere slike avgjørelser."
Det finnes gode grunner for å ha et barnevern som er proaktivt, og som bidrar inn mot familier til beste for både barn og foreldre. Det er imidlertid bekymringsverdig når vi har et system med så stort sprik i praksis mellom de ulike organene at foreldre "angrer på at de i det hele tatt har bedt det offentlige om hjelp". Det er også verdt å stille spørsmålstegn ved hvorvidt det er prinsipielt riktig at øvrige deler av forvaltningen - i dette tilfellet barnevernet - gis anledning til å tilsidesette avgjørelser fra landets dømmende makt, som til syvende og sist står for håndhevingen av landets lover.

Audun Lysbakken (SV)

Svar

Audun Lysbakken: Jeg vil innledningsvis bemerke at vurderingstemaene i saker etter barneloven og etter barnevernloven er forskjellige.
Barneloven er en privatrettslig lov som regulerer fordeling av fast bosted, samvær og foreldreansvar mellom foreldrene. Dersom foreldrene ikke klarer å bli enige kan saken bringes inn for domstolene. Både saksbehandlingen og avgjørelsene i saker etter barneloven skal ha barnets beste som rettesnor, jf. barneloven § 48. I saker etter barneloven vil en eller begge foreldrene som oftest være skikket til å ha barnet boende fast hos seg, men domstolen må likevel foreta et valg også i tilfeller der begge foreldrene er mindre skikket til å ha omsorg for barnet. Barnevernloven er en offentligrettslig lov som etter nærmere angitt vilkår pålegger barneverntjenesten en plikt til å iverksette tiltak av hensyn til det barnet saken gjelder. Barneverntjenesten har etter barnevernloven et ansvar for å ”sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid”, jf. barnevernloven § 1-1. Vurderingstemaet i en barnevernssak er hvorvidt foreldrene evner å gi barnet tilstrekkelig omsorg, eller om det er nødvendig å iverksette ulike former for tiltak fra barneverntjenestens side. Det skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til det enkelte barnets beste, jf. barnevernloven § 4-1.
Det ovennevnte innebærer at domstolsbehandlingen av saker etter barneloven om fast bosted, samvær og foreldreansvar i utgangspunktet skal løses uten at barneverntjenesten involveres i saken. Behandlingen av en sak etter barneloven kan imidlertid avdekke alvorlig bekymring for barnets omsorgssituasjon og som utløser meldeplikt til barnevernet dersom vilkårene for dette er oppfylt. Dette følger blant annet av barneloven § 50. Situasjonen i familien kan også for øvrig i noen tilfeller bli så vanskelig at det er behov for bistand fra barneverntjenesten. Også barn som har foreldre som er i en konfliktsituasjon etter barneloven har krav på bistand fra barneverntjenesten når dette er nødvendig. Barneverntjenesten må derfor vurdere å åpne undersøkelsessak og eventuelt iverksette nødvendige tiltak etter barnevernloven når vilkårene for dette er oppfylt.
Fordi vurderingstemaet i en barnevernssak er annerledes enn i en barnefordelingssak, kan det derfor ikke utelukkes at det kan være aktuelt å iverksette barneverntiltak selv om saken tidligere er blitt behandlet av domstolene i henhold til reglene i barneloven. I enkelte særlige tilfeller kan det være aktuelt å fatte vedtak om midlertidig akuttplassering etter barnevernloven § 4-6 annet ledd, eller vedtak om at barneverntjenesten overtar omsorgen for barnet etter barnevernloven § 4-12. Dette forutsetter imidlertid at vilkårene for å fatte slike vedtak etter barnevernloven er oppfylt. Når det gjelder midlertidig akuttplassering, kan et slikt vedtak bare fattes dersom barneverntjenestens leder eller påtalemyndigheten finner at det er fare for at barnet kan bli ”vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet”, jf. barnevernloven § 4-6 annet ledd.
Jeg vil avslutningsvis nevne at departementet er i ferd med å ferdigstille en veileder om forholdet mellom barneloven og barnevernloven. Hovedformålet med veilederen er å øke barneverntjenestens kompetanse om hvordan de skal håndtere disse særlig vanskelige sakene.