Skriftlig spørsmål fra Elisabeth Vik Aspaker (H) til justisministeren

Dokument nr. 15:310 (2010-2011)
Innlevert: 16.11.2010
Sendt: 17.11.2010
Besvart: 23.11.2010 av justisminister Knut Storberget

Elisabeth Vik Aspaker (H)

Spørsmål

Elisabeth Vik Aspaker (H): En Harstad-kvinne opplever nå at hennes irske eksmann holder igjen parets 10-årige datter etter et avtalt feriebesøk til Irland i sommer. Moren har ni dommer fra norsk rettsvesen på at hun har hovedomsorg for datteren, mens far har samværsrett. Haagkonvensjonen regulerer hvordan slike saker skal håndteres, noe Irland ikke ser ut til å respektere.
Vil justisministeren ta initiativ overfor irske myndigheter for å bidra til at Haagkonvensjonens bestemmelser følges slik at datteren kan vende tilbake til moren i Norge?

Begrunnelse

Bakgrunnen for spørsmålet er en henvendelse fra en mor i Harstad som har en 10-årig datter som er holdt tilbake i Irland av far som bor der. Far har samværsrett, mens mor er hovedomsorgsperson.
Datteren dro til Irland 17.juni på det som var avtalt til fire ukers sommerferie med faren, men er fem måneder senere ennå ikke kommet hjem.
Da faren ikke ville komme hjem med datteren som avtalt, kontaktet moren advokat. Via Justisdepartementet ble det fremsatt begjæring om tilbakelevering fra irske myndigheter. Haagkonvensjonen Art 1 skal sikre umiddelbar tilbakelevering av barn som er ulovlig bortført eller ulovlig holdt tilbake og sørge for at rett til foreldreansvar og rett til samvær i en konvensjonsstat effektivt respekteres i andre konvensjonstater.
Ettersom det er lover og regler i barnets hjemland som skal være gjeldende, gjelder norsk lov og rett og evt. spørsmål om omsorgsrett og foreldreansvar skal kjøres i Norge. Moren har sammen med advokaten sørget for at ni rettsbøker er oversatt og sendt irske myndigheter. Samtlige slår fast at mor har hovedomsorg, mens far har samværsrett. Historisk bostedsutskrift som kobler mor og datteren min er hentet ut fra Folkeregisteret og sendt. Det samme er utskrift av e-poster som bekrefter avtalte datoer og tidspunkt for sommerbesøk hos far.
Dagens situasjon er at saken står i stampe til tross for at regelen er at dersom den juridiske eller administrative myndighet det gjelder ikke har truffet noen beslutning når det er gått seks uker fra den dato saken ble innledet, har søkeren eller sentralmyndigheten i mottakerstaten, på eget initiativ eller etter anmodning fra sentralmyndighetene i søkerstaten, rett til å kreve en forklaring på årsakene til forsinkelsen.
19.august var de første dokumentene oversatt og saken sendt fra det norske justisdepartementet. Seksukersfristen for irske myndigheter til å fatte en beslutning om tilbakelevering eller ikke ble dermed 30.september. Moren opplyser at hun da henvendte seg til Justisdepartementet uten at saken skal være fulgt opp overfor Irland av norske myndigheter. 11. november var seksukersfristen oversteget med ytterlige seks uker. Moren er varslet om at hun skal over til Irland på en høring, men har fortsatt ikke fått noen dato som skal gis i god tid, slik at flybilletter kan anskaffes.
Sist uke kom irske High Court med en anmodning om hvor raskt en barnefordelingssak kan kjøres i Norge via mekling eller i rettsystemet. Saken i Irland settes i så fall på vent. Justisdepartementet ble igjen kontaktet for bistand, men morens norske advokat måtte sende brev til sentralmyndighetene i Irland hvor det poengteres at irske myndigheter er forpliktet til å ta stilling til Haagkonvensjonens spørsmål.
Moren har ni dommer i sin favør fra før og spør seg hvilken forskjell en tiende vil ha? Det ble avholdt meklingsmøte på familievernkontoret i Harstad i august, men far møtte ikke. Moren er naturligvis svært urolig for sin bortførte 10-årige datter som har vært holdt tilbake i flere måneder. Moren er fortvilet over at Haagkonvensjonens bestemmelser om en snarlig tilbakeføring der det har vært en ulovlig bortføring/ tilbakeholding av barnet, ikke overholdes og føler seg helt maktesløs.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Jeg tar på alvor den smerte og fortvilelse barnebortføringer skaper hos de som opplever det, og understreker at disse sakene anses som svært viktige og gis høy prioritet. Denne regjeringen har arbeidet målrettet for å bedre barns vilkår. Ingenting er viktigere enn å hindre at barn blir utsatt for vold eller andre overgrep.
Regjeringen er opptatt av å forebygge barnebortføring, og det arbeides fortløpende med å utvikle egnede metoder for å forebygge og bidra til en løsning av disse vanskelige sakene, og for å sikre at alle mulige midler tas i bruk der det er nødvendig for å få bortførte barn tilbake til Norge. Det viktigste virkemidlet vi har for å løse internasjonale barnebortføringer er Haagkonvensjonen av 1980. Den skal sikre at barn som er ulovlig bortført eller ulovlig tilbakeholdt skal tilbakeføres til bostedslandet så raskt som mulig. Konvensjonen fungerer i de fleste saker etter hensikten, selv om noen saker dessverre kan ta lang tid og være kompliserte.
Det er imidlertid grunn til å understreke at det er begrensninger med hensyn til hva norske myndigheter kan bidra med når et barn bortføres fra Norge. Internasjonale konvensjoner er basert på gjensidig respekt for de nasjonale rettssystemer. Den norske stat har ingen form for jurisdiksjon i utlandet, heller ikke overfor norske borgere. Beslutningen om barn skal tilbakeleveres tilligger domstolene i landet barnet er bortført til. Norske myndigheter har ingen mulighet til å direkte gripe inn og påvirke domstolsbehandlingen. Vi kan likevel bidra til å legge til rette for avgjørelser ved å videresende informasjon og dokumentasjon, ha jevnlig kontakt med sentralmyndigheten i det landet barnet er bortført til eller tilbakeholdt i, samt at vi kan opprettholde trykk på saken ved å purre på saksbehandlingen mv. Haagkonvensjonen åpner også for, som nevnt av stortingsrepresentant Aspaker, å be om en redegjørelse for hvorfor det ikke er fattet noen beslutning når det har gått seks uker fra den dagen saken ble innledet i mottakerstaten. Formålet er at man gjør sentralmyndigheten i mottakerstaten oppmerksom på viktigheten av raske avgjørelser i slike saker, og at man ved å be om en redegjørelse fremhever intensjonen med raske avgjørelser.
Når det gjelder oppfølgning av denne konkrete saken, kan jeg opplyse at Justisdepartementet som sentralmyndighet etter Haagkonvensjonen, den 30. juli 2010 mottok søknad fra mor. Søknaden ble sendt til oversettelse og oversendt Irland 19. august 2010. Bekreftelse på mottatt søknad ble oversendt av irsk sentralmyndighet 25. august, og i faks datert 26. august ble det opplyst at mor ville bli representert av irsk advokat i saken. Det har etter dette vært løpende dialog mellom sentralmyndigheten i Irland og Norge, hvor bl.a. enkelte spørsmål de har hatt har blitt videresendt mors norske advokat til besvarelse da det var nødvendig med opplysning fra mor/mors norske advokat. Det har også vært løpende kontakt direkte mellom mor og hennes irske advokat, og mye kontakt mellom mor og saksbehandler i Justisdepartementet både på e-post og telefon. Etterspurt dokumentasjon er besørget oversatt av Justisdepartementet og oversendt Irland etter ønske fra mor.
Mor har uttrykt bekymring for barnet og at det tar tid før saken berammes. Denne bekymringen deler jeg og den er av Justisdepartementet videreformidlet til sentralmyndigheten i Irland. Første henvendelse om dette ble sendt irsk sentralmyndighet 7. oktober, med kopi til mors norske advokat. Det ble bedt om at saken ble gitt prioritet og behandlet raskt, samt at det ble bedt om en tilbakemelding på når det kunne forventes at saken ble berammet. Da Justisdepartementet ikke fikk tilbakemelding på dette, ble ny faks sendt 19. oktober 2010 med kopi til mors norske advokat. Det ble bl.a. vist til Haagkonvensjonens formål om raske avgjørelse i slike saker. Den 29. oktober fikk vi tilbakemelding fra irsk sentralmyndighet, hvor det lå med en forklaring fra mors irske advokat på hva som gjenstår før saken berammes. Korrespondansen ble videresendt mor og hennes norske advokat.
Det er riktig at mor videresendte en henvendelse hun hadde fått fra sin irske advokat om spørsmål som var stilt fra High Court i Irland, til Justisdepartementet. I henvendelsen ba den irske advokaten moren om å søke råd hos sin norske advokat hva gjelder spørsmålene fra High Court. Etter dialog mellom Justisdepartementet og mors norske advokat om innholdet i en besvarelse, ble det enighet om at forespørselen skulle besvares av mors norske advokat. Det er derfor ikke riktig som Aspaker skriver at mors norske advokat måtte skrive brev til sentralmyndigheten. Etter dialogen mellom advokaten og Justisdepartementet nevnt over, skulle mors norske advokat sende svar på henvendelsen direkte til sentralmyndigheten i Irland med kopi til mors irske advokat og til Justisdepartementet.
Jeg understreker at denne saken vil bli fulgt nøye opp av Justisdepartementet videre, og at vi vil understreke viktigheten av en rask avgjørelse i Irland dersom saken trekker ut i tid. Jeg vurderer imidlertid ikke saken slik at det bør tas initiativ overfor irske myndigheter på det nåværende tidspunkt, selv om jeg har forståelse for at mor opplever at saken trekker ut. Justisdepartementet vil arbeide videre opp mot irsk sentralmyndighet for å forsøke å få rask avgjørelse i saken, og jeg vil holde meg løpende orientert om den videre fremdriften. Jeg kan bekrefte at Justisdepartementet arbeider forløpende med å følge opp både denne og andre barnebortføringssaker, både til og fra Norge.