Skriftlig spørsmål fra Morten Stordalen (FrP) til helse- og omsorgsministeren

Dokument nr. 15:303 (2010-2011)
Innlevert: 16.11.2010
Sendt: 17.11.2010
Besvart: 24.11.2010 av helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Morten Stordalen (FrP)

Spørsmål

Morten Stordalen (FrP): Vil helseministeren foreta en gjennomgang av sykehusenes behandling av pasienter i siste livsfase rett til selv og velge å avslutte behandlingen?

Begrunnelse

Foreningen Retten til en verdig død mener at sykehusene ikke følger nasjonal veileder utarbeidet av helsedirektoratet. Veilederen tar for seg beslutningsprosesser for begrensning av livsforlengende behandling hos alvorlig syke og døende. Dette dreier seg om pasienter der videre behandling kun vil føre til å utsette døden noen timer, dager eller uker, men smerte og plager ikke kan lindres fullgodt. Det kan i tillegg være tilfeller der aktiv behandling er til hinder for en god avslutning på livet. Viser også til dagens lovtekst i pasientrettighetsloven § 4-9, annet ledd: En døende pasient har rett til å motsette seg livsforlengende behandling.

Anne-Grete Strøm-Erichsen (A)

Svar

Anne-Grete Strøm-Erichsen: Norsk lovgivning og rettspraksis bygger på respekten for menneskelivets verdighet og ukrenkelighet. Etter helsepersonelloven § 7 skal helsepersonell straks gi den helsehjelp de evner, når det må anses at hjelpen er påtrengende nødvendig. Helsepersonell skal derfor redde liv i akutte situasjoner. Slik hjelp skal gis selv om pasienten ikke ønsker helsehjelpen, eller ikke er i stand til å gi sitt samtykke.
Døende pasienter kan selv nekte å ta imot livsforlengende behandling, og dette er nærmere regulert i pasientrettighetsloven § 4-9. Dette vil være passiv dødshjelp og vil kun være aktuelt for pasienter som er døende, og hvor det ikke er utsikt til bedring av helsetilstanden.
Vurderingene av om en pasient er døende eller hva som innebærer en livsforlengende behandling er en medisinsk faglig vurdering, som skal tas av behandlingsansvarlig lege. Aktiv dødshjelp anses for å være drap og kan straffes etter straffeloven § 233. Det fritar ikke for straff at pasienten ber om å få hjelp til å dø.
Menneskerettighetene bygger på respekten for menneskelivet. Menneskerettighetene gir ikke enkeltmennesket noen rett til å dø med hjelp fra helsepersonell, eller andre. I Europa er det store flertallet av land på verdimessig grunnlag mot aktiv dødshjelp, mens flere land tillater døende å si nei til livsforlengende behandling.
Å gi helsehjelp til pasienter med dårlig prognose er utfordrende. Mulighetene for å oppnå bedring gjennom medisinske tiltak ønskes benyttet så langt det er mulig. Samtidig kan det være betenkelig å overbehandle en pasient som bare har dager eller få uker igjen å leve. Livsforlengende behandling kan være alternativet der helbredende behandling ikke er mulig, og det stilles krav til at helsepersonell tar vanskelige beslutninger om å starte, fortsette eller avbryte livsforlengende behandling.
En veileder for prosessen rundt beslutninger om livsforlengende behandling ble etterspurt fra fagmiljøene i helsetjenesten, og som resultat av dette ble den nasjonale veilederen om livsforlengende behandling (IS-1691 Beslutningsprosesser for begrensning av livsforlengende behandling hos alvorlig syke og døende) utgitt av Helsedirektoratet i oktober 2009 med bidrag fra Seksjon for medisinsk etikk (Universitetet i Oslo) og Den norske legeforening.
Veilederen gir en felles referanseramme for beslutninger i slike situasjoner, og skal være til støtte for behandlingspersonell, pasient og pårørende. Veilederen skal bidra til å kvalitetssikre beslutningsprosesser knyttet til det å sette i gang eller avslutte livsforlengende behandling. Veilederen er en ramme for hvilke helsefaglige kunnskaper, rettsregler og etiske problemstillinger som må tas i betraktning når beslutninger skal tas. Den gir ingen absolutte eller standardiserte svar – hvert tilfelle er unikt og skal behandles som det. Kliniske etikkomiteer som er opprettet ved sykehusene kan ofte bidra med sin særlige kunnskap til å belyse de fakta det ansvarlige behandlingspersonellet står overfor og hvilke vurderinger vedkommende må gjøre. Komiteene kan imidlertid ikke fatte beslutningene for behandlingspersonellet.
For behandlingspersonellet vil det som regel være svært krevende å ta beslutninger om livsforlengende behandling. Særlig vanskelige situasjoner oppstår der behandlingspersonell og pasient og/eller pårørende har ulike oppfatninger av hva resultatet av vurderingen skal være. Behandlingspersonellet skal ta pasient og pårørendes synspunkter i betraktning, men ansvaret for den endelige beslutningen hviler på behandlingspersonellet, som også må vurdere andre helsefaglige, juridiske og etiske momenter.
Situasjonen kompliseres ofte av at pasientens egne synspunkter og ønsker ikke er kjente eller sikre. Det er viktig å finne gode løsninger for hvordan disse kan bli kjent for helsepersonellet i situasjoner der pasienten ikke lenger er i stand til å uttrykke seg. En mulighet er å legge bedre til rette for avgivelse av såkalte livstestamenter. Jeg er kjent med at Helsedirektoratet har innledet en dialog med Legeforeningen med sikte på å utvikle en mal for et livssynsnøytralt livstestament som kan tas i bruk av alle som måtte ønske det.
Jeg er opptatt av at alle pasienter i livets sluttfase skal få et godt tjenestetilbud. Det viktigste er å sikre døende pasienter en verdig avslutning på livet og tilstrekkelig smertelindring. Helsedirektoratets inntrykk er at veilederen om beslutningsprosesser for begrensning av livsforlengende behandling er blitt godt mottatt i fagmiljøene, og at den representerer en støtte for de vanskelige beslutningsprosessene, slik intensjonen var.
Jeg forventer at veilederen følges opp i helsetjenesten. Spørsmålet om livsforlengende behandling hos alvorlige syke og døende vil bli behandlet i Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten på nyåret. Jeg vil avvente rådets behandling av denne saken, før jeg tar stilling til om det er behov for en gjennomgang av sykehusenes praksis på området.