Skriftlig spørsmål fra Torkil Åmland (FrP) til miljø- og utviklingsministeren

Dokument nr. 15:690 (2009-2010)
Innlevert: 17.02.2010
Sendt: 17.02.2010
Besvart: 23.02.2010 av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim

Torkil Åmland (FrP)

Spørsmål

Torkil Åmland (FrP): I flere av innsigelsene mot reguleringsplaner langs kysten begrunner Fylkesmannen i Hordaland innsigelsen med at planene er i strid med "det nasjonale strandsonevernet". Det henvises ikke til lover, regler eller konkrete planvedtak for å begrunne innsigelsen.
Er dette en tilstrekkelig hjemmel for innsigelse etter plan og bygningslovens § 5-4 og generell forvaltningsrett, og er dette en utbredt avslagsgrunn blant fylkesmennene i strandsonesaker?

Begrunnelse

Det vises som eksempel til sak fra Fjell kommune i Hordaland. I en sak om privat reguleringsplan for et område (Anglavika) har Fylkesmannen i brev av 21.12.2009 lagt inn innsigelse mot flere punkter i planen, alle begrunnet i at planen vil være i strid med "det nasjonale strandsonevernet". Det vises ikke til hjemmel i lov eller planvedtak som begrunnelse for innsigelsen, og Fylkesmannens innsigelse bestrider ikke planenes lovlighet. Innsigelsen er således basert på en vid etterprøving av innholdet i kommunens skjønnsutøvelse, basert på en generell henvisning til "det nasjonale strandsonevernet".
Denne praksis åpner opp for en vilkårlig og uforutsigbar skjønnsutøvelse fra Fylkesmannen, som gjør det svært vanskelig for kommunen å forholde seg til. Planene har vært gjennom en grundig demokratisk prosess i kommunen, og en vid og vilkårlig skjønnsutøvelse fra Fylkesmannen vil undergrave denne lokale planprosessen.

Erik Solheim (SV)

Svar

Erik Solheim: Plan- og bygningsloven gir som utgangspunkt kommunen myndighet til å bestemme arealbruken innen sitt geografiske område, forutsatt at dette skjer etter lovens bestemmelser og i tråd med retningslinjer som er gitt fra nasjonale og regionale myndigheter.
Strandsonen som nasjonal interesse er tydeliggjort ved det generelle byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjøen. Forbudet har eksistert siden 1965 og er videreført i ny plan- og bygningslov § 1-8. Det er likevel et vedvarende press om å få bygge i strandsonen. Fylkesmennene gjør derfor en god og viktig jobb for å ivareta nasjonale interesser i strandsonen så godt som mulig.
Dersom fylkesmannen etter en konkret vurdering mener at et planforslag er i strid med det nasjonale målet om vern av strandsonen, har han myndighet til å fremme innsigelse etter plan- og bygningsloven § 5-4.
I følge tall fra KOSTRA ble hensynet til strandsonen brukt som begrunnelse for innsigelse i ca. 10 % av de innsigelser som ble fremmet til kommunale arealplaner i 2008. Av de ca. 50 plansakene som ble behandlet av Miljøverndepartementet i 2009, var strandsonen innsigelsesgrunn i 14 % av sakene.
Den konkrete reguleringssaken i Fjell kommune er til behandling i kommunen. Dersom kommunen og fylkesmannen ikke blir enige, vil planen bli oversendt Miljøverndepartementet for endelig avgjørelse. Jeg finner det derfor ikke riktig å kommentere denne saken nærmere.