Kent Gudmundsen (H): Hva har justisministeren tenkt å gjøre for å sikre at barn, som er utsatt for overgrep, får sine dommeravhør utført i trygge omgivelser som Barnehusene rundt omkring i landet representerer, spesielt med henblikk på praktiseringen fra Nord-Troms tingrett mot Barnehuset i Tromsø?
Begrunnelse
Justisdepartementet mottok et brev av 18.juni d.å. fra Domstoladministrasjonen, vedrørende bruk av Barnehusene. Her bes justisministeren å ta fatt i en del problemstillinger. Brevet tar opp en rekke forhold tilknyttet avvikling av avhør av overgrepsutsatte barn sett fra domstolens ståsted. I den forbindelse er det mange andre hensyn som også må tillegges vekt, blant annet tilbakemeldinger fra politiet og barnevernet – med henblikk på barnas behov og helt spesielle situasjon for de saker dette gjelder.
I Tromsø har man eksempelvis siden oppstarten i mars i år gjennomført over 90 dommeravhør og 17 medisinske undersøkelser på Barnehuset. Nesten 70 av disse sakene har vært i regi av Nord-Troms tingrett.
Tingretten, beliggende i Tromsø by, bare en kilometers spasertur fra Barnehuset Tromsø, har plutselig bestemt seg for ikke å bruke Barnehuset i Tromsø lengre. Begrunnelsen gitt fra Sorenskriveren er at dommerne slipper å gå til Barnehuset, og hevder at tingrettsdommerne blir mer effektive ved at de får ting gjort i pauser. Hensynet til omsorg og ivaretakelse av overgrepsutsatte barn må altså vike for at tingretten skal spare litt tid.
Barnehuset i Tromsø mottar tilbakemeldinger fra barnevernet og politiet basert på erfaringer med å være tilbake i tingrettens lokaler. Fagpersonene ser tydelig hva som er gått tapt med omleggingen. I tingrettens lokaler er det ikke tilbud med lekerom hvor barna kan finne roen og fordrive ventetiden når bror eller søster er i avhør. Det er heller ikke noen tilstede for å gi barna litt mat, eller trøste dem om de gråter. Skal det foretas medisinske undersøkelser må barna skysses frem og tilbake mellom tingretten og Barnehuset, nettopp slik det ikke var ment å være.
Situasjonen kunne blitt avhjulpet ved bruk av videokonferanse. Dette utstyret finnes og har vært i bruk både hos tingretten og barnehuset mange ganger. Hadde man benyttet dette ved dommeravhørene ville bare barn og avhører behøvd å oppholde seg på Barnehuset. Tingrettsdommerne hadde kunnet bli sittende på tinghuset. Heller ikke dette ønsker man å gjøre fra Nord-Troms tingretts side.
Politiet i Bodø ønsker også å benytte Barnehuset, men også de motarbeides av lokal tingrett. Så langt har ikke ett eneste barn fra denne regionen fått oppfølging på Barnehuset i Tromsø.
Også de andre Barnehusene i Norge opplever tilsvarende problemstillinger, men det er bare i Tromsø at den stedlige tingretten har sluttet å benytte Barnehuset. Nå sitter staben i Tromsø etter hvert temmelig arbeidsløs i takt med at oppfølging i de allerede påbegynte saker tar slutt. Lignende konsekvenser vil mulig bli resultatet for hele landet.
Problemene skyldes i stor grad manglende lov eller forskriftsmessig forankring opp mot justisvesenet. Når det gjelder politidistriktene må disse forholde seg til et rundskriv fra politidirektoratet, som pålegger dem å benytte Barnehusene. Noe tilsvarende pålegg eller forskrift finnes ikke for domstolene. Dette faktum utgjør utvilsomt en stor svakhet ved hele ordningen.
Barnehusene var ikke laget for å tilfredsstille domstolene og politiets behov. De er primært laget for å minske totalbelastningen overgrepsutsatte barn og pårørende blir utsatt for i forbindelse med det som skal skje etter at overgrep er avdekket.
Om det ikke gripes inn i utviklingen som man ser rundt omkring i landet, vil man raskt risikere at Barnehusene i Norge blir satt på sidelinjen av domstolene. Det er beklagelig å se at hensynet til barna i økende grad har måttet vike i denne saken.