Svar
Knut Storberget: Voldtekt er en svært alvorlig forbrytelse og i flere sammenhenger har jeg brukt begrepet nestendrap for å karakterisere graden av integritetskrenkelse som de groveste tilfellene av overgrep innebærer. Seksuelle overgrep som begås i det offentlige rom og av en for offeret fremmed person, skaper utrygghet og bidrar til at mange kvinner ikke tør gå ut etter mørkest frembrudd i redsel for å bli utsatt for overgrep. Dette er alvorlig, men vi må samtidig være forsiktige med å skape unødig frykt, slik enkelte medier dessverre bidrar til.
Jeg deler representanten Amundsens bekymring for det som kan fremstå som en økning i antallet overfallsvoldtekter i Stavanger-området. Jeg vil imidlertid advare mot å trekke bastante konklusjoner med utgangspunkt i situasjonen i Stavanger. Primært fordi mørketallene i voldtektssaker er så vidt høye at vi kun har kjennskap til en liten del av det totale antallet saker. I voldtektsutvalgets utredning (NOU 2008:4 ”Fra ord til handling”) anslås det at det totale antallet voldtekter som begås i Norge i løpet av et år ligger et sted mellom 8.000 og 16.000. Det tilsier at noe rundt 90 % av alle voldtekter og voldtektsforsøk aldri kommer til politiets kjennskap.
En viktig grunn til at mørketallene er store er at svært mange av voldtektene foregår i nære relasjoner. Anmeldelseshyppigheten varierer med hvor tett relasjonen er mellom offer og overgriper. Jo nærmere offer og overgriper står hverandre, desto lavere er sannsynligheten for anmeldelse.
Av Oslo politidistrikts voldtektsundersøkelse med analyse av anmeldte saker i 2007 fremgikk det at nesten to tredjedeler av alle overgrepene skjedde i privat bopel. I 13,6 % av tilfellene var den anmeldte gjerningsmannen nåværende eller tidligere samlivspartner eller kjæreste. 33 av de i alt 196 voldtektene eller voldtektsforsøkene som ble anmeldt i Oslo i 2007, ble definert som overfallsvoldtekter. Det utgjør 16,8 % av de anmeldte voldtektene i 2007. Tilsvarende tall for 2004 var 11,3 %.
Vi har behov for mer kunnskap, og vi er derfor i gang med å forberede en omfangsundersøkelse om vold i nære relasjoner og voldtekt, slik blant andre Voldtektsutvalget tok til orde for. Et forprosjekt er under planlegging og vil bli gjennomført i løpet av de nærmeste månedene. I tillegg vil jeg innhente en kunnskapsstatus om overgripere for å styrke det forebyggende arbeidet på dette området.
Den offentlige oppmerksomhet har i all hovedsak vært rettet mot overfallsvoldtektene. Bakgrunnen for dette er trolig at disse overgrepene i tillegg til å medføre store traumer for det enkelte offer, har konsekvenser langt utover selve voldtekten. Overgrepene skaper redsel og utrygghet i befolkningen generelt og vekker dermed offentlighetens interesse i sterkere grad enn de overgrep som finner sted i private boliger. Når definisjonen av voldtekt og strategiene for å forebygge blir ensbetydende med overfallsvoldtekt med fremmed gjerningsperson, vil det for en stor gruppe ofre være vanskelig å definere det overgrepet de har vært utsatt for, som en voldtekt. Samtidig vil vi med et for snevert fokus bare i begrenset grad kunne lykkes med den forebyggende innsatsen.
Det er selvsagt viktig at den enkelte tar forholdsregler og passer på seg selv, men det er vesentlig å ha med seg at de aller fleste voldtekter skjer i sammenhenger der det ikke hadde hjulpet å ta nattbussen hjem. Ansvaret for å forebygge voldtekt er et ansvar for storsamfunnet. På dette nivået må vi fortsatt sørge for å få til en forsvarlig og effektiv straffeforfølging, samtidig som politiets trygghetsskapende virksomhet gis høy prioritet. Parallelt må vi øke omfanget av og kvaliteten på behandlingstilbudet til personer som begår vold og overgrep.
Vi vet også at barn som opplever vold og overgrep og på andre måter har det vanskelig hjemme, utvikler en større sjanse enn andre for selv å bli overgripere senere i livet og for selv å bli utsatt for overgrep.
Barnehus og det vi ellers gjør i forhold til å skjerme og beskytte barn som opplever vold hjemme er dermed viktige tiltak for å forebygge voldtekt og andre overgrep.
Som et ledd i gjennomføringen av handlingsplanen mot vold i nære relasjoner ”Vendepunkt” er det også iverksatt tiltak som ledd i det forebyggende arbeidet rettet nyankomne innvandrere. I forbindelse med samfunnskunnskapsdelen av norskopplæringen skal det blant annet legges til rette for kunnskapsbasert dialog om tema likestilling og kvinner og barns rettigheter.
Politiet har en sentral rolle i arbeidet for å bekjempe seksuelle overgrep og, vi har, sammenlignet med saldert budsjett for 2009, foreslått 1,3 milliarder mer til etaten neste år. Dette er det største budsjettløftet noen sinne og vi regner med at dette gir tydelige resultater i form av mer politikraft, mer oppklart kriminalitet og mer trygghet.
Ordningen med familievoldskoordinatorer er hjørnesteinen i politiets arbeid. Koordinatoren legger til rette for at den voldsutsatte og de pårørende møtes med forståelse, kunnskap og innsikt fra politiet – både menneskelig og politifaglig. Fra 2008 er alle politidistriktene er pålagt en minstestandard der familievoldskoordinatorfunksjonen skal være en 100 prosent stilling. I tillegg er koordinatorens ansvarsområde utvidet til også å omfatte seksuelle overgrep. I de største politidistriktene skal det etableres egne team. Teammodellen skal være landsdekkende i den forstand at distrikter uten egne team skal sikres kompetanseoverføring/bistand der det er behov for det.
Som oppfølging av Voldtektsutvalgets utredning (NOU 2008:4) har vi etablert en etterforskningsgruppe ved Kripos, som skal arbeide mot seksualisert vold. Den ble opprettet med fire årsverk i 2009 og i statsbudsjettet for 2010 har vi foreslått å tilføre gruppen ytterligere fire nye årsverk. KRIPOS har videre utarbeidet en nasjonal tilgjengelig elektronisk dreiebok for etterforskning i voldtektssaker.
Som et ledd i å forbedre kvaliteten på politiets og påtalemyndighetens behandling av slike saker gav riksadvokaten i februar 2008 nye påtalemessige direktiver, herunder at det rutinemessig vurderes opptak av lyd og/eller bilde av fornærmedes politiforklaringer i voldtektssaker. Riksadvokaten har også gjennomført et fagseminar for politi og påtalemyndighet om bevisvurdering og aktorering i voldtektssaker.
Retten til inntil 3 timers advokatbistand som fritt rettsråd ved vurdering av anmeldelse av voldtekt, ble innført fra 1. januar 2006, men vi har også foretatt en mer generell styrking av fornærmede og etterlattes rettigheter til informasjon og deltakelse i straffesaksbehandlingen med virkning fra 1. juli 2008. Her ble fornærmede blant annet gitt styrket rett til informasjon og kontradiksjon gjennom hele straffesaksbehandlingen, utvidet rett til bistandsadvokat og utvidet rett til å være til stede i rettsmøter og flere rettigheter i forbindelse med gjenopptakelse av straffesaker for å nevne noe.
DNA-reformen som ble iverksatt 1. september 2008, er trolig ett av de viktigste redskapene for oppklaring av kriminalitet, fordi registeret vil effektivisere etterforskningsarbeidet. Gjennom å åpne for at også mindre alvorlig kriminalitet kan registreres i DNA-registeret, håper vi å identifisere lovbrytere så tidlig som mulig. Svært mange av de som blir dømt for alvorlige lovbrudd, har tidligere blitt dømt for mindre alvorlig kriminalitet. Erfaringen etter DNA-utvidelsen i Danmark er at flere voldtektssaker av eldre dato er oppklart, fordi gjerningsmenn siden siktes for ny kriminalitet og i den forbindelse blir DNA-testet.
Jeg vil også legge til at vi gjennom den siste delproposisjonen om ny straffelov som ble lagt frem i desember 2008, Ot.prp. nr 22 (2008–2009), realiserer målsetningen i Soria Moria-erklæringen om skjerpet straff for grov vold, drap og seksuallovbrudd. I hovedtrekk ble det foreslått at straffene skjerpes med rundt en tredjedel, og at minstestraffen for voldtekt heves til minst tre år. Proposisjonen ble vedtatt i Odelstinget 28. mai 2009 (Besl. O. nr. 88 (2008-2009)).