Skriftlig spørsmål fra Inga Marte Thorkildsen (SV) til justisministeren

Dokument nr. 15:984 (2008-2009)
Innlevert: 01.04.2009
Sendt: 01.04.2009
Besvart: 06.04.2009 av justisminister Knut Storberget

Inga Marte Thorkildsen (SV)

Spørsmål

Inga Marte Thorkildsen (SV): Vil statsråden vurdere å foreta endringer i regelverket slik at vedtak om sperret adresse kan gjelde for flere år av gangen, og at personer og familier som lever på sperret adresse kan få større innflytelse over hvor lenge denne beskyttelsen skal vare?

Begrunnelse

Jeg er kjent med at det arbeides i Justisdepartementet med å overføre beslutningsmyndigheten i søknader om sperret adresse fra Sentralkontoret for folkeregistrering til politiet. Det er Sentralkontoret for folkeregistrering som foretar vurdering av trusselbilde og avslår eller innvilger søknader om sperret adresse. Ved ny søknad må det vedlegges en oppdatert trusselvurdering. Mange personer er utsatt for så alvorlige trusler at de lever på sperret adresse, såkalt kode 6. Adressesperringen varer i ett år om gangen. Om søkeren vil opprettholde adressesperringen, må det søkes på ny for hvert år. Jeg har fått flere henvendelser fra kvinner som opplever det som en stor belastning å måtte søke om og dokumentere dette hvert år. Særlig peker de på belastningen med dokumentasjon. I rapporten ”Å leve på sperret adresse” utarbeidet på oppdrag av Justisdepartementet av Solgunn Eidheim, forsker ved Politihøyskolen, understrekes dette av de 15 kvinnene som er intervjuet:

”At kvinnene må søke om å opprettholde vedtaket hvert år ble nevnt av de aller fleste som en stressfaktor. Informanter med barn var spesielt frempå i intervjuene for å beskrive ungenes uro for å bli funnet. Dette gjaldt spesielt større barn og tenåringer med mange års erfaring med en voldelig far. Ett år om gangen er for kort tid, mener kvinnene. I løpet av det første året får de knapt greid å etablere seg på en forsvarlig måte uten å røpe hvem de er. De som har hatt adressesperring i lengre tid forteller at det tok lang tid før de kunne oppleve adressesperringen som betryggende. Mange har dessuten problemer med å huske selve vedtaksdatoen. At kvinnene ikke kan huske en enkelt dato, forklarer de med at de allerede har for mye å huske på for å opprettholde adressesperringen”.

Knut Storberget (A)

Svar

Knut Storberget: Omfanget av trusler mot aktører i rettssystemet og personer som blir utsatt for vold i nære relasjoner har økt de senere år. Denne utviklingen har medført behov for iverksettelse av tiltak som gir bedre mulighet for både å straffeforfølge gjerningsmennene og beskytte vitner. Adressesperre i folkeregisteret er ett av flere slike beskyttelsestiltak.
Som representanten Thorkildsen helt riktig påpeker i begrunnelsen for spørsmålet, er det i dag registerfører/Sentralkontoret for folkeregistrering som beslutter søknader om adressesperre. Videre kan en adressesperring etter gjeldende regler ikke fastsettes for mer enn ett år av gangen. Etter min oppfatning er begge disse forholdene uheldige.
Jeg har derfor igangsatt et arbeid for å endre gjeldende regler slik at beslutningsmyndigheten overføres til politiet og varigheten av adressesperre utvides til tre år.
En overføring av beslutningsmyndigheten vil bidra til at politiet blir den trusselutsattes kontaktpunkt for informasjon/rådgivning og individuelt tilpassede sikkerhetstiltak. Likeså vil politiet i samråd med den trusselutsatte på en bedre måte kunne vurdere hvilke kombinasjoner av sikkerhetstiltak som er best egnet for å ivareta den trusselutsattes sikkerhetsbehov og livssituasjon. Utvidelsen av varigheten fra ett til tre år vil, slik jeg ser det, kunne skape større forutsigbarhet for den trusselutsatte og bidra til å minske noe av den utrygghet som helt åpenbart følger av å skulle befinne seg i en så vidt vanskelig situasjon.
Avslutningsvis vil jeg imidlertid legge til at vårt arbeid med beskyttelse av trusselutsatte fremover, i større grad skal bygges rundt tiltak som tar sikte på å begrense voldsutøverens, ikke den trusselutsattes, bevegelsesfrihet. Typiske eksempler på dette er besøks/kontaktforbud og etter hvert innføring av en ordning med bruk av elektronisk kontroll av voldsutøveren. Det er et paradoks at det er den truede som må bære byrden, ”hjelpes” på flukt eller i ytterste konsekvens måtte gi opp hele sin tilværelse og måtte starte på nytt.
For å komme videre i denne retning vil det imidlertid være nødvendig å diskutere hvordan de kryssende interessene mellom overgrepsofrenes rett til frihet og sikkerhet mot vold og overgrep, og overgriperens rett til personlig frihet til livsutfoldelse, skal håndteres. Dette er en debatt jeg blant annet vil løfte frem på det europeiske justisministermøte som finner sted i Tromsø i juni 2009.