Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Hva bør være en maksimal tidsfrist for behandling av søknad om uførepensjon når personer det gjelder ikke har egen inntekt eller mottar offentlige stønader, og hva kan gjøres for å sikre at alle får behandlet søknad om uførepensjon innen maksimum 4 + 4 måneder?
Begrunnelse
Jeg er blitt kontaktet angående en konkret sak ved et Nav-kontor i Oslo vedr. en person som ble arbeidsufør for en del år tilbake, og deretter, fram til 2007 mottok attføringspenger. Etter dette har vedkommende, etter de opplysninger jeg har fått, ikke mottatt noen offentlig stønad, men levd på oppsparte midler, som nå imidlertid er oppbrukt.
For mer enn 8 måneder siden ble det fra vedkommendes lege sendt inn søknad om uførepensjon. Saken er fortsatt ikke behandlet, og vedkommende har heller ikke mottatt noen informasjon om når søknaden kan tenkes å bli behandlet.
Da Stortinget nylig behandlet Ot.prp. nr. 4 (2008-09), jf. Innst. O nr. 28 (2008-09), gav et flertall (alle uten FrP og KrF) støtte til Regjeringens forslag om at det burde være en tidsbegrensning på 4 + 4 måneder for å motta arbeidsavklaringspenger i påvente av at søknad om uførepensjon skulle behandles. Flertallet uttalte i den forbindelse:
"Det er imidlertid også viktig at en innen rimelig tid får avklart om en har krav på uførepensjon. En begrensning i hvor lenge den midlertidig ytelsen skal kunne gis på slike vilkår, vil kunne bidra til at søknaden blir behandlet innen rimelig tid."
Jeg gjør oppmerksom på at i den konkrete saken har vedkommende ikke mottatt arbeidsavklaringspenger eller de ytelser som arbeidsavklaringspenger er ment å erstatte.
Men det gjør tidsaspektet i en slik sak enda mer presserende.