Svar
Anniken Huitfeldt: Foreldrenes plikt til å forsørge sine barn følger av lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (barneloven) § 66. Begge foreldre har plikt til å bære utgiftene til barnets forsørgelse og utdanning etter deres økonomiske evne, når barnet selv ikke har midler. Foreldre har forsørgingsplikt for barna uavhengig av om de bor sammen med dem eller ikke. Den som ikke bor sammen med barna, oppfyller forsørgingsplikten sin ved å betale faste pengetilskudd til barna, jf. barneloven § 67. Foreldre har forsørgelsesplikt for egne barn, og ikke overfor eventuell ny samboers/ektefelles barn. Disse barna har krav på forsørgelse fra sine foreldre. Ved fastsettelse av barnebidrag har ny samboer eller ektefelle, inkl. deres inntekter mv., ingen selvstendig betydning, men kan få betydning ved vurdering av bidragspliktiges evne til å betale bidraget.
Ved offentlig fastsettelse av barnebidrag tas det utgangspunkt i hva underholdet til barnet koster (underholdskostnaden). Underholdskostnaden skal fordeles mellom foreldrene etter størrelsen på inntektene deres, og den av foreldrene som har best økonomisk evne skal dekke den største andelen av kostnadene til barnet. Hvilken type inntekter som inngår i beregningsgrunnlaget ved fastsettelse av barnebidrag framgår av forskrift 15. januar 2003 nr. 123 om fastsetjing og endring av fostringstilskot (fastsettelsesforskriften) § 4. Personinntekt og netto kapitalinntekter utover 10 000 kroner legges til grunn, og inntekt fra overtidsarbeid eller ekstraarbeid tas med i beregningsgrunnlaget bare når det dreier seg om en mer påregnelig overtidsinntekt eller stabil ekstrafortjeneste. Beregningsgrunnlaget fastsettes som et årsbeløp ut fra et bruttoprinsipp. Dette betyr at inntekten ikke reduseres for skatt, renter og avdrag til bolig mv. Bakgrunnen for dette er at den ene forelderens økonomiske disposisjoner ikke skal få uforholdsmessig stor betydning for den andre forelderen og/eller barnets forsørgelse. Jeg minner om at barnebidrag er en prioritert fordring i norsk rett. Inntekter som ikke skal oppgis på selvangivelsen, skal ikke tas med i beregningsrunnlaget.
Foreldrene skal forsørge barna sine etter økonomisk evne, noe som innebærer at bidraget også må ses i forhold til hva den bidragspliktige med rimelighet kan klare å betale. Hensynet til den bidragspliktiges egen økonomi er ivaretatt gjennom bidragsevnevurderingen, jf. barneloven § 71 og fastsettelsesforskriften § 6. Det følger videre av fastsettelsesforskriften § 7 at samlet bidrag ikke skal utgjøre mer enn 25 prosent av beregningsgrunnlaget til den bidragspliktige.
Når det gjelder det nærmere innholdet av bidragsevnevurderingen, innebærer den at den bidragspliktige av inntekten sin skal få beholde midler til skatt, trygdeavgift, eget underhold, bolig og midler til egne barn i egen husstand før bidraget fastsettes. Det er ikke de faktiske utgiftene som legges til grunn i det enkelte tilfellet, men faste satser (sjabloner) utarbeidet blant annet med utgangspunkt i gjeldsordningslovens satser. Ved vurderingen av normen for hva den bidragspliktige skal kunne beholde til eget underhold mv., er hensynet til en realistisk vurdering av vedkommendes behov veid mot hensynet til at underholdsplikt for barn etter norsk rett skal prioriteres høyt. Med dette som utgangspunkt er det utarbeidet ulike satser avhengig av om den bidragspliktige bor alene eller sammen med en annen voksen person, for eksempel ektefelle eller samboer. Dersom den bidragspliktige deler bolig med en annen, vil vedkommende også ha en å dele utgiftene med. Evnen til å betale bidrag antas å være bedre enn om vedkommende bor alene. Jeg legger til at det skal tas hensyn til om den bidragspliktige forsørger egne barn i egen husstand, og han/hun gis rett til å sette av midler til disse barna. Dette er for å sikre disse barnas behov for forsørgelse.
Vurderingen av den bidragspliktiges bidragsevne og av om 25 prosent-regelen kommer til anvendelse, foretas etter at det er avgjort hvilken andel av underholdskostnaden den bidragspliktige skal betale. Den bidragspliktige skal bare betale sin andel av underholdskostnaden som månedlig barnebidrag så langt han/hun har evne til det. Bestemmelsene forhindrer således at den bidragspliktige blir pålagt å betale mer i bidrag enn det vedkommende har økonomisk evne til å klare. Bestemmelsene bidrar også til en harmonisering av reglene for fastsettelse av bidrag og innkreving av bidrag, ved at de klare tilfellene av manglende betalingsevne kan skilles ut allerede ved bidragsfastsettelsen. Etter mitt skjønn gir dette gode vilkår for bidragspliktige med vanskelig økonomi. Jeg legger til at samvær kommer til fradrag i bidraget etter at bidragsevnen og 25 prosent-regelen er vurdert.
I tilfeller der en bidragspliktig av ulike årsaker ikke kan betale det fastsatte bidraget, kan vedkommende søke Arbeids- og velferdsetatens innkrevingssentral (NAVI) om å få betale et lavere beløp enn det fastsatte bidraget en periode. Hvis dette imøtekommes, betyr det imidlertid likevel at gjeld vil bli opparbeidet i og med at bidraget påløper hver måned som fastsatt. Arbeids- og velferdsdirektoratet opplyser at det ofte visstnok er slik at bidragspliktige med betalingsproblemer har tilstrekkelig inntekt til å betale det løpende bidraget, men ikke nok midler til i tillegg å nedbetale allerede opparbeidet gjeld. I slike tilfeller kan situasjonen avhjelpes ved at nedbetalingstakten av bidragsgjelden settes ned.
Dersom den bidragspliktige mangler bidragsevne, eller bare har delvis bidragsevne, er det bidragsmottakeren som i hovedsak må ivareta barnets behov for forsørgelse. I slike tilfeller vil det offentlige bidragsforskottet komme inn som en sikkerhetsventil, og sikre barnet et minste månedlig bidrag. Bidragsforskottet er en inntektsprøvd ytelse fastsatt ut fra bidragsmottakers inntekt, forsørgelsesbyrde og sivil stand og ytes med 100, 75 eller 50 prosent. Disse grensene settes lik den inntekt som anses å gi full forsørgingsevne, og korresponderer med de tilsvarende grensene som gjelder for bidragsevnevurderingen. Det innebærer at det også ved vurderingen av bidragsmottakers forsørgelsesevne er av betydning om bidragsmottakeren bor alene eller har en annen voksen å dele utgiftene med, se ovenfor. Dette er trolig årsaken til at bidragsmottaker i eksempelet til representanten har fått redusert sitt forskott.
Etter min vurdering ivaretar bidragsevnevurderingen og 25 prosent-regelen hensynet til den bidragspliktiges egen økonomi på en god måte. Jeg viser til St.meld. nr. 19 (2006-2007) Evaluering av nytt regelverk for barnebidrag, punkt 7.5, hvor det konkluderes med at bidragsevnevurderingen har fungert etter intensjonen. Når det er sagt, er imidlertid også jeg kjent med at måten den økonomiske situasjonen til en bidragspliktige vurderes på har gitt innvendinger, blant annet at de fastsatte satsene ikke i tilstrekkelig grad gjenspeiler for eksempel faktiske boutgifter. Til dette vil jeg vise til forarbeidene til bidragsregelverket, Ot.prp. nr. 43 (2000-2001), og minne om at det ved utarbeidelsen av regelverket ble lagt avgjørende vekt på at det ved offentlig fastsettelse av praktiske og tidsmessige årsaker, ikke skal foretas individuelle beregninger eller vurderinger. Et offentlig regelverk skal gjelde for de fleste, samtidig som det skal være administrativt håndterbart. Noen kan synes dette er urimelig. Barnebidrag er imidlertid et privatrettslig anliggende, og partene kan selv avtale bidraget dersom de ønsker det, eventuelt med satsene som utgangspunkt. Slike avtaler vil som oftest være bedre tilpasset den enkeltes situasjon enn det et offentlig regelverk har muligheten til å klare.