Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Dokument nr. 15:1209 (2007-2008) Innlevert: 02.06.2008 Sendt: 02.06.2008 Besvart: 06.06.2008 av miljø- og utviklingsminister Erik Solheim
Kari Lise Holmberg (H): NRK har nylig informert om at UDI har sendt AID forslag til praksisendring i kjønnslemlestelsesaker. Praksisendringen vil ifølge UDI kunne føre til en økning i antallet innvilgelser av asyl- eller oppholdstillatelser. 29 definerte land praktiserer denne groteske skikken.Vil statsråden ta initiativ overfor disse landa til å inngå avtaler om forbud mot kjønnslemlestelse som en forutsetning for å få bistandsmidler fra Norge?
Erik Solheim: Mange land har innført lovgivning (forbud) mot kjønnslemlestelse (16 av de 28 landene hvor kjønnslemlestelse praktiseres). Selv om lovgivning er på plass i mange land, fører ikke det umiddelbart til en reduksjon i prakiseringen av kjønnslemlestelse. Det er store utfordringer knyttet til håndheving av lovverket i de fleste av de landene som det dreier seg om.Eritrea innførte en lov mot kjønnslemlestelse våren 2007. Norge støtter opp om gjennomføringen av denne loven blant annet gjennom støtte til den eritreiske kvinneunionen. Kvinneunionen driver en rekke prosjekter på lokalnivå, som omhandler både informasjon om lovverket og holdningsskapende arbeid.Kjønnslemlesting av jenter er et svært taushetsbelagt tema, og har dype kulturelle røtter. I flere land ser man nå en gradvis større åpenhet og vilje til endring. Endringsprosessene må først og fremst starte i lokalsamfunn. Man må skape en bevegelse nedenfra, kombinert med et påtrykk fra myndighetene. En slik sosial mobilisering pågår nå flere steder, ofte gjennom det som kalles "community dialogues". Denne tilnærmingen har vist positive resultater flere steder, blant annet i Etiopia og Eritrea, Norsk holdning er at kjønnslemlestelse best bekjempes gjennom politisk dialog, påvirkning og samarbeid. Å kreve egne bilaterale avtaler om forbud mot kjønnslemlestelse som forutsetning for bistandsmidler fra Norge fremstår ikke som et hensiktsmessig tiltak i så måte og vil ventelig frata oss muligheten til å føre dialog både med myndigheter og med grasrotorganisasjoner som skaper bevissthet og bekjemper fenomentet nedenfra. Gjennom en rekke tiltak ønsker vi å fokusere på forebygging og sosial mobilisering, behandling og rehabilitering samt kompetanseheving på alle nivåer i arbeidet mot kjønnslemlestelse av jenter.