Begrunnelse

Bakgrunnen for spørsmålet er et konkret tilfelle der en ung norsk-pakistaner for mange år siden ble dømt for delaktighet i en narkotikasak. Vedkommende har frem til denne dag fastholdt at han er uskyldig dømt. Fengselsstraffen er imidlertid sonet, og i samsvar med vanlig rettspraksis ble vedkommende også utvist fra Norge etter endt soning. På det tidspunkt det aktuelle lovbrudd fant sted, var allerede alle vedkommendes nære familiemedlemmer (foreldre og søsken) norske statsborgere, og det var tilfeldige omstendigheter som hadde medført at vedkommendes norske statsborgerskap ikke var formelt i orden. Konsekvensen av hendelsesforløpet er blitt at vedkommende i en årrekke har vært henvist til å leve adskilt fra sin familie og uten å kunne få noe svar fra norske myndigheter om det i det hele tatt kan tenkes at vedtaket om utvisning fra Norge noensinne vil bli opphevet. Det foreligger omfangsrik dokumentasjon på helseproblemer hos familiemedlemmer på grunn av den årelange og tidsuavgrensede adskillelsessituasjonen familien har levet med. Til tross for dette er klage på det seneste avslag på søknad om familiegjenforening etter 18 måneder fortsatt ubesvart fra UDIs side. Søknad om turistvisum, som vedkommende er blitt rådet til å fremme for å kunne besøke familien, blir ikke behandlet, siden det foreligger en ubehandlet - 1 1/2 år gammel - klagesak.
At dette ikke tilfredsstiller minstekrav til god forvaltningsskikk, synes åpenbart. I forhold til grunnleggende rettsprinsipper synes det heller ikke rimelig at en person som har sonet sin straff, i tillegg skal leve med en situasjon som begynner å ligne på en forvaringsdom på ubestemt tid utenfor Norges grenser. Jeg antar at begrunnelsen for utvisningspraksis i tilknytning til straffesaker er faren for at den straffedømte vil begå nye lovbrudd, til skade for det norske samfunn. I den aktuelle sak finnes det, så vidt jeg kan forstå, ingen holdepunkter for å anta at slik fare er til stede.