Svar
Sylvia Brustad: Norske myndigheter anbefaler at det samlede inntaket av mettede fettsyrer og transfettsyrer begrenses til ca 10 % av energiinntaket. Inntaket av transfettsyrer bør begrenses mest mulig og ikke overstige 1 % av energiinntaket. De norske anbefalingene er i tråd med anbefalinger gitt av Nordisk Ministerråd og WHO.
Inntaket av både transfettsyrer og mettede fettsyrer bør reduseres fordi de har ugunstige effekter på blodlipidene og kan øke risikoen for hjerteinfarkt. Transfettsyrer kan medføre en større risiko for hjertesykdom enn en tilsvarende mengde mettede fettsyrer.
Transfettsyrer dannes ved delvis (partiell) herding (hydrogenering) av vegetabilske og
marine oljer eller ved bakteriell aktivitet i vommen hos drøvtyggere. Disse fettsyrene
finnes derfor i margarin, kjøtt, melkefett, bakervarer og en del andre industrielt
produserte matvarer, hvor man bruker delvis herdete oljer som en ingrediens. Transfettsyrer forekommer altså naturlig i meieri- og kjøttvarer. Melkefett og fett fra drøvtyggere som ku og sau er i dag de største kildene til transfett i norsk kosthold.
Kostens innhold av transfettsyrer har i løpet av de siste tretti årene minsket fra ca 4 % til under 1 % av energiinntaket. De viktigste årsakene til reduksjonen av transfett i kostholdet er om lag en halvering av margarinforbruket de siste 30 årene, samt endring i margarinens fettsyresammensetning.
Matvareindustrien har gjort en innsats for å redusere bruken av transfett. I løpet av de
siste 10-15 årene er bruken av partielt herdet fett redusert i margarinproduksjonen, slik at husholdningsmargarin nå kun inneholder ubetydelige mengder transfettsyrer.
Sosial- og helsedirektoratet og Mattilsynet gjennomførte i 2003 en spørreundersøkelse blant norske produsenter. Beregninger basert på denne undersøkelsen viste at det gjennomsnittlige inntaket av transfettsyrer var 1,6 g/dag, tilsvarende 0,6 % av det samlede energiinntaket. Transfettsyrer utgjorde mindre enn 1 % av energiinntaket hos 97 % av deltakerne i studien, og det var små forskjeller i inntaket etter kjønn, alder og utdanningslengde.
Den største kilden til transfettsyrer var meieriprodukter (50%), kjøtt (19%), gjærbakst og kaker (8%) og brødvarer (7%). Flere norske produsenter har etter at undersøkelsen ble gjennomført redusert innholdet av transfettsyrer i sine varer. For eksempel opplyser produsenter som Sætre, TORO og Pals (som produserer bakefettblandinger) at de har gått over til å bruke fettblandinger uten transfett eller meget små mengder transfett. En må derfor anta at kostens innhold av transfett er lavere i dag enn anslaget på grunnlag av opplysningene fra 2003.
Det kan ikke utelukkes at enkelte varemerker inneholder mer transfettsyrer enn det som er vanlig i varegruppen, som kjeks, kaker og frityroljer. En spesiell utfordring i denne sammenheng er importerte varer. De som spiser mye av slike varer, kan derfor fortsatt ha inntak som er høyere enn anbefalt nivå. Hovedkonklusjonen er imidlertid at inntaket av transfettsyrer i Norge er i tråd med WHOs anbefalinger.
Danmark har regulert innholdet av transfett, til tross for at dette ikke er regulert i EU. Dansk regelverk krever at transfettsyrer i oljer og fett ikke overstiger 2 g per 100 g olje/fett, unntatt for naturlig forekommende transfettsyrer. Betegnelsen "fri for transfettsyrer" kan brukes i Danmark for produkter som inneholder mindre enn 1 g transfettsyrer per 100 g av fett/olje eller det enkelte fettstoff i det ferdige produktet. Det danske regelverket gir unntak fra naturlig forekommende transfettsyrer.
På bakgrunn av den positive utviklingen og nåværende situasjon i Norge, mener jeg det ikke er nødvendig å fastsette en grense for innhold av transfett i matvarer i norsk regelverk. Jeg vil imidlertid fortsatt oppfordre industrien til videre reduksjon av innholdet av transfettsyrer i produkter. Samtidig vil myndighetene bidra med anbefalinger og informasjon om sammensetning av kostholdet, og med råd om reduksjon av både mettet fett og transfett som viktige elementer.
Bedre merking av fettinnhold i matvarer, herunder angivelse av mengde transfettsyrer,
er et annet viktig tiltak som vil gi forbrukerne bedre grunnlag for å gjøre sine valg.
Dette diskuteres både i europeisk og internasjonal sammenheng. Det norske regel¬verket for merking av matvarer er basert på EUs merkedirektiv. I dag er ikke nærings-middelprodusentene pålagt å merke produktene sine med innhold av transfett. Regelverket i EU for merking er imidlertid i stadig utvikling, og EU-kommisjonen la i februar fram forslag til ny forordning om matinformasjon, inkludert merking av mat. Denne forordningen vil erstatte det nåværende merkedirektivet.
I forbindelse med utarbeidelsen av dette forslaget har Norge spilt inn forslag om obli¬gatorisk merking av blant annet energiinnhold, protein, karbohydrater og fett, og av næringsstoffer som har vist seg å ha en ugunstig effekt på helsa, slik som sukker og transfett. I forslaget til forordning er ikke transfettsyrer inkludert i lista over næringsstoffer hvor det skal skje en obligatorisk merking. Jeg vil på nytt foreslå dette overfor EU i det videre arbeidet med matinformasjonsforordningen.
Helse- og matmyndighetene må vurdere hva man skal bruke ressurser på i forhold til reguleringer og tilsyn. Situasjonen i dag er slik at fagmyndighetene ikke anser at inntaket av transfettsyrer er et folkehelseproblem i Norge. Jeg vil imidlertid følge utviklingen nøye, både med hensyn til innhold i produkter og merking av matvarer.