Begrunnelse

En familie i Nes kommune, Akershus, bor innenfor byggegrensen langs riksvei 2, og deres bolig er i reguleringsplan "RV2 hp04 G/S-veg Nes kirke - Opaker skole" båndlagt med riving hvis tiltak i henhold til planene blir gjennomført. Reguleringsplanen ble vedtatt 24. april 2003, men det er ikke bevilgninger for parsellen i Nasjonal transportplan verken i inneværende eller neste planperiode. Nasjonal transportplan revideres hvert 4. år, så det er langt frem før familien kan forvente at huset deres kan løses inn.
Familien opplever at de blir sittende som gissel i sitt eget hjem. De er en ung familie i etableringsfasen. De har ett barn i dag, og de ønsker selvsagt stabile og gode boforhold. Etter at deres eiendom ble båndlagt i 2003 har de har prøvd å appellere til forskjellige instanser med forespørsel om rask innløsning av sin eiendom. Det er Statens vegvesen som har det formelle ansvaret for å løse inn eiendommen, men de svarer at de dessverre ikke kan løse inn eiendommen på nåværende tidspunkt ettersom det ikke foreligger verken midler eller noe formelt grunnlag til gjennomføringen av boliginnløsningen på den aktuelle strekningen.
Familien har også prøvd å selge sin eiendom, men uten hell. Familien har helt uforskyldt og tilfeldig kommet opp i denne situasjonen, og det er ikke vanskelig å forstå at dette er en uholdbar situasjon.
Familien er et konkret eksempel, men båndlegging av eiendommer over flere tiår på grunn av vedtatte reguleringsplaner er et generelt problem.
Planlegging av slike prosjekter strekker seg ofte over lang tid, og vedtatte planer har usikre iverksettingstidspunkt.
Boligeiere som opplever at deres eiendom blir liggende i en planlagt framtidig vegtrasé ønsker normalt å få innløst boligen raskest mulig for å kunne komme seg videre i livet. De fleste opplever derimot som familien at de må bruke årevis av sitt liv på å kjempe mot forskjellige instanser uten å oppnå noe annet enn økt frustrasjon og motløshet.