Svar
Knut Storberget: Jeg vil som svar på spørsmålet redegjøre for straffeprosesslovens regler om telefonavlytting, herunder regelen om underretning, samt formålet med og hensynene bak reglene. Redegjørelsen vil slik jeg ser det, bidra til å kaste lys over saksbehandlingen i den aktuelle sak og de svar som antas å være gitt av Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll til personen som Sundsbø refererer til.
Telefonavlytting - eller kommunikasjonsavlytting - er regulert i straffeprosessloven § 216 a. For at telefonavlytting skal kunne besluttes, må det foreligge skjellig grunn til mistanke om en alvorlig straffbar handling eller forsøk på slik handling, som hovedregel en handling med en strafferamme på 10 års fengsel eller mer. Videre er det et generelt vilkår for å gi tillatelse til kommunikasjonskontroll at det antas at slik kontroll vil være av vesentlig betydning for å oppklare saken og at oppklaring ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort. I tillegg gjelder det generelle forholdsmessighetskravet som fremgår av straffeprosessloven § 170 a om at et tvangsmiddel bare skal brukes når det er tilstrekkelig grunn til det og bruken ikke vil være uforholdsmessig.
Det foretas som hovedregel både forhånds- og etterkontroll med politiets bruk av hemmelige tvangsmidler, herunder telefonavlytting. Tillatelse til alle former for kommunikasjonskontroll gis som utgangspunkt av retten. Retten treffer sin beslutning etter behandling av påtalemyndighetens begjæring i rettsmøte, etter at advokaten som oppnevnes for å ivareta den mistenktes interesser, jf. straffeprosessloven § 100 a, har fått uttale seg. Advokaten kan også påkjære rettens kjennelse.
I tillegg foretar Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll - heretter Kontrollutvalget eller utvalget - etterfølgende kontroll med politiets og påtalemyndighetens behandling av saker om kommunikasjonskontroll. Det fremgår av kommunikasjonskontrollforskriften § 14 at utvalget skal kontrollere at politiets bruk av kommunikasjonskontroll skjer innenfor rammen av lov og instrukser, at bruken av slik kontroll begrenses mest mulig, og at kommunikasjonskontroll ikke skjer av hensyn til etterforskning av andre saker enn dem loven nevner. Utvalget skal særlig ha for øye den enkeltes rettssikkerhet.
Jeg nevner også at tillatelse til kommunikasjonskontroll gis for et bestemt tidsrom, og normalt ikke for mer enn fire uker om gangen, jf. straffeprosessloven § 216 f.
Som stortingsrepresentant Sundsbø har pekt på i sitt spørsmål, er det i straffeprosessloven § 216 j gitt en regel om underretning til den enkelte om kommunikasjonskontroll. Paragrafen gir - i en viss utstrekning - rett til på begjæring å få opplyst hvorvidt man har vært undergitt kommunikasjonskontroll. Det er etter ordlyden faktisk gjennomført kontroll man har krav på å få opplysning om.
Saksbehandling og fremgangsmåte ved begjæringer i medhold av § 216 j er nærmere regulert i kommunikasjonskontrollforskriften kapittel 3. Det fremgår av forskriften § 23 at begjæring om underretning som nevnt i straffeprosessloven § 216 j skal sendes til Kontrollutvalget. Forskriften § 24 angir videre nøyaktig hvilke svar Kontrollutvalget kan gi på begjæringer om opplysninger om kommunikasjonskontroll har vært foretatt: Enten et bekreftende svar med angivelse av årstallet for foretatt kommunikasjonskontroll, eller et generelt begrunnet svar om hvorfor henvendelsen ikke kan besvares konkret. Jeg finner det hensiktsmessig å gjengi ordlyden i kommunikasjonskontrollforskriften § 24 i sin helhet:
Svaret på begjæring etter § 21 skal gis skriftlig og skal enten lyde:
"De har med hjemmel i straffeprosessloven § 21 a flg. om kommunikasjonskontroll vært undergitt kommunikasjonskontroll i året...",
eller
"Det er ikke foretatt noen kommunikasjonskontroll av Dem som det etter gjeldende regler er adgang til å opplyse om.
Straffeprosessloven § 21 j gir den som har vært mistenkt for overtredelse av straffebestemmelser som gir grunnlag for kommunikasjonskontroll, eller forsøk på overtredelse av slike bestemmelser, rett til å få vite om han eller hun har vært undergitt kommunikasjonskontroll eller ikke.
Bestemmelsen lyder:
"Enhver skal på begjæring gis underretning om hvorvidt han eller hun har vært undergitt kommunikasjonskontroll etter dette kapitlet. Dette gjelder likevel ikke i saker om overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9. Underretning kan bare gis om kommunikasjonskontroller som er besluttet etter at denne bestemmelsen er trådt i kraft. Underretning kan gis tidligst ett år etter at kontrollen er avsluttet. Tingretten kan ved kjennelse bestemme at underretning skal unnlates eller utsettes i et nærmere fastsatt tidsrom dersom det vil være til skade for etterforskningen at underretning gis, eller andre forhold taler for at underretning bør unnlates eller utsettes. Regelen i § 21 i gjelder tilsvarende."
Som det går frem av bestemmelsen, er retten til å få vite om man har vært undergitt kommunikasjonskontroll eller ikke, undergitt visse begrensninger. For det første er det bare den som har vært mistenkt for overtredelse av straffebud som kan gi grunnlag for kommunikasjonskontroll, eller forsøk på overtredelse av slike bestemmelser, som kan få vite om det har vært foretatt kommunikasjonskontroll. Andre brukere av det kontrollerte kommunikasjonsanlegget kan ikke få vite om det har vært foretatt kommunikasjonskontroll.
Selv om det har vært foretatt kommunikasjonskontroll, og det er den mistenkte som begjærer underretning om dette, kan det ikke opplyses at kontroll har vært foretatt hvis:
- saken gjelder overtredelse av straffeloven kapittel 8 eller 9,
- retten finner at underretning kan være til skade for etterforskningen av saken, eller
- retten finner at andre forhold taler for at underretning bør unnlates eller utsettes.
Underretning kan ikke gis om kommunikasjonskontroll som er besluttet før straffeprosessloven § 21j om rett til opplysning trådte i kraft. Kommunikasjonskontroller besluttet før 21. april 1995 kan det dermed ikke opplyses om. Underretning kan heller ikke gis før ett år etter at en eventuell kommunikasjonskontroll er avsluttet.
For at begrensningene skal få reell betydning, kan det aldri opplyses at det ikke har vært foretatt kommunikasjonskontroll. "
Bakgrunnen for at det gis ett av to standardsvar på begjæringer om underretning er, som angitt avslutningsvis i forskriften § 24, at begrensningene i straffeprosessloven § 216 j skal få reell betydning: Underretningen skal ikke virke ødeleggende på muligheten for å drive effektiv etterforskning. Dette er også årsaken til at det aldri kan gis avkreftende svar på en begjæring om underretning, kun eventuelt et bekreftende svar, jf. "standardsvar alternativ 1". I "standardsvar alternativ 2" ligger at det enten ikke har foregått kommunikasjonskontroll, eller at det av grunner som straffeprosessloven § 216 j angir, ikke kan gis nærmere opplysninger.
Den som mottar "standardsvar alternativ 2," må lese det som kan fremstå som et noe kryptisk svar på et i og for seg enkelt spørsmål, i lys av formålet med hele regelverket om kommunikasjonskontroll. Dette regelverket, og for så vidt straffeprosesslovens regler om tvangsmidler generelt, er resultatet av en avveining mellom på den ene siden hensynet til den enkeltes personlige integritet og behov for beskyttelse av personlige forhold - personvernhensyn - og på den annen side ønsket om og behovet for å få avdekket og forfulgt straffbare forhold. I avveiningen av disse motstående hensynene må ofte den enkeltes personvern til en viss grad vike. Årsaken til dette er blant annet at straffbare handlinger gjerne enten vil berøre andre enkeltpersoners interesser eller deres rett til personvern, eller fellesskapets interesser.
Det fremgår av forarbeidene til § 216 j at bestemmelsen nettopp tok sikte på i rimelig grad å ivareta både hensynet til enkeltpersoners integritet og påtalemyndighetens behov for hemmelighold av hensyn til etterforskningen, jf. Ot.prp. nr. 40 (1991-92) side 35. Vedtakelsen av bestemmelsen innebar for øvrig økt åpenhet i forhold til det som var situasjonen tidligere, hvor Kontrollutvalget ikke kunne svare på om det hadde foregått lovlig avlytting, men kun hvorvidt det hadde foregått ulovlig avlytting. Reglene om advokatoppnevning og Kontrollutvalgets funksjon bidrar ytterligere til å veie opp for de inngrep i personvernet som reglene om kommunikasjonskontroll muliggjør.
Stortingsrepresentant Sundsbø nevner at personen som mener seg telefonavlyttet, ikke ble opplyst om sin klageadgang. Jeg er noe usikker på hva det henvises til her. Jeg nevner at i henhold til kommunikasjonskontrollforskriften § 15 annet ledd skal Kontrollutvalget undersøke enhver klage fra enkeltpersoner som mener seg urettmessig utsatt for kommunikasjonskontroll. Hva slags underretning som skal gis i etterkant av en slik klagebehandling fremgår av forskriften § 17.
Noen forvaltningsrettslig klageadgang over Kontrollutvalgets underretninger i medhold av straffeprosessloven § 216 j og plikt til å opplyse om slik klageadgang, slik forvaltningsloven § 27 tredje ledd gir anvisning på, kan jeg ikke se foreligger. Som organ for staten er Kontrollutvalget riktignok i og for seg omfattet av forvaltningsloven. Det følger imidlertid av forvaltningsloven § 4 at loven som utgangspunkt ikke gjelder for saker som forvaltningsorganet behandler i medhold av rettspleielovene, herunder straffeprosessloven. Kontrollutvalgets underretning i medhold av straffeprosessloven § 216 j er for øvrig uansett ikke et enkeltvedtak som kan påklages etter forvaltningsloven kapittel VI; underretningen gjelder ikke rettighetene eller pliktene til den som har fremsatt begjæringen om opplysning.
Justisdepartementet vil oppnevne et utvalg som skal etterkontrollere regelverket om inngripende etterforskningsmetoder, herunder telefonkontroll. Ved denne etterkontrollen vil et sentralt spørsmål nettopp være om personvernet og rettssikkerheten for den enkelte er tilstrekkelig ivaretatt i dagens regelverk, og om avveiningen mellom de motstridende hensyn som ligger implisitt i dagens regelverk, bør videreføres.