Svar
Helga Pedersen: Innledningsvis vil jeg få gi uttrykk for at jeg ser svært alvorlig på det ulovlige fisket som finner sted i Barentshavet, og jeg er av den oppfatning at dette p.t. er den største utfordringen Norge står overfor som fiskerinasjon. Et årlig overfiske i denne størrelsesorden er ikke noe Norge kan leve med.
Kriminalitetsbildet i Barentshavet er sammensatt. Ulike interesser kan stå bak det ulovlige fisket. Fisken lastets om til transportfartøy, ofte med bekvemmelighetsflagg, som fører fangsten til havner, først og fremst i Europa, hvor liten eller ingen kontroll av landingene finner sted.
Norske fiskerimyndigheter arbeider med ulike tiltak og i flere fora for å redusere det ulovlige fisket. Fiskeridirektoratets estimater, som Gjerde korrekt gjengir, viser at de ulike tiltakene så langt ikke har hatt tilstrekkelig virkning.
Denne regjeringen tar problemene i Barentshavet med det største alvor. Vi har siden regjeringsskiftet sist høst gitt overfiskeproblematikken høy prioritet. Jeg er overbevist om at regjeringens innsats vil gi resultater, men den innsatsen som er lagt ned så langt kan vanskelig påvirke fjorårets statistikk på overfiske. Som et strakstiltak fikk vi i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet bevilget ekstra midler som har gått til å styrke bemanningen og kontrollkompetansen i Fiskeridirektoratet. Videre ble budsjettet til Kystvakten styrket for å kunne ivareta de viktige kontrolloppgavene på havet.
Når det gjelder det bilaterale samarbeidet med Russland, er situasjonen den at man innenfor rammen av Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon har vedtatt en rekke gode tiltak som, dersom de var blitt etterlevd, trolig ville ha medført at det ulovlige fisket hadde hatt et langt mindre omfang enn hva som er tilfellet i dag.
Norge og Russland ble høsten 2004, under 33. sesjon i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon, bl.a. enige om at fartøy under norsk og russisk flagg kun skal ha adgang til å laste om til transportfartøy som fører flagg fra en NEAFC-part eller en stat som er å betrakte som NEAFC-samarbeidspart. Dette fordi den fisken som omlastes til fartøy som fører annet flagg, i stor grad blir landet svart i havner utenfor Norge og Russland. Dessverre viser det seg at russiske fiskefartøy i 2005 fortsatte å laste om til andre transportfartøy enn de vi er blitt enige om.
Under 34. sesjon i Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon var derfor partene enige om å iverksette ytterligere tiltak for å få bukt med det ulovlige fisket. Blant annet skal det utarbeides en omforent ordning som gir partene opplysninger om omlastning til havs, landinger i tredjeland av fellesbestander, satellittsporing på fartøynivå skal omfatte ICES område I og II, dvs. hele Barentshavet, på månedlig basis skal det gis opplysninger til den annen part om kvoter av torsk og hyse på fartøynivå, og i løpet av 2006 skal man søke å ha denne informasjonen løpende tilgjengelig via Internett, partene skal samarbeide med NEAFC om regler for havnestatskontroll, det skal opprettes mobile grupper bestående av norske og russiske inspektører som ved mistanke om
ulovligheter på kort varsel kan reise til landingssted for å kartlegge, partene skal samarbeide om felles inspeksjoner av egne fartøy fra annen parts fartøy i Smutthullet og Gråsonen, det skal gjennomføres møte mellom politi- og påtalemyndigheter og fiskerimyndighetene fra norsk og russisk side, det er etablert et underutvalg under Den blandete norsk-russiske fiskerikommisjon for å bedre kontrollen og å sikre anvendelse av straffetiltak, og det skal rettes en felles henvendelse til relevante havnestaters myndigheter vedr. havnestatskontroll for å bekjempe IUU-fisket.
De tiltakene Norge og Russland er enige om er i stor grad (men ikke utelukkende) tiltak som skal hindre selve det ulovlige fisket, og som således er rettet direkte mot den ulovlige aktiviteten for å forhindre denne. I tillegg til de tiltak man avtaler bilateralt for å få bukt med det ulovlige fisket, er det behov for å ha på plass regler som vanskeliggjør landinger av ulovlig fanget fisk. Dette for å svekke lønnsomheten i det ulovlige fisket og således gjøre det lite attraktivt å fiske ulovlig. Norge har på det globale plan, gjennom FAO-systemet, arbeidet for retningslinjer for god havnestatskontroll.
Regionalt, i Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC), har vi tatt initiativ til at det innføres et regime for havnestatskontroll. Dette er nå under fremforhandling. I den politiske dialogen med land med relevans for Barentshavproblematikken, bl.a. EU og enkelt land i EU, har jeg og andre av Regjeringens medlemmer understreket betydningen av å samarbeide om å få bukt med dette problemet. Vi må få til en ordning som gjør det mulig å jage fartøy med ulovlig fangst fra havn til havn. På det praktiske plan er det videre viktig å legge til rette for effektivt samarbeid mellom norske og andre staters kontrollmyndigheter. Derfor inngikk jeg i februar i år en kontrollavtale med Portugal. Vi arbeider med å få til en tilsvarende avtale med EUs største fiskerinasjon Spania.
I tillegg til å arbeide sammen med andre stater bilateralt eller regionalt, arbeider norske fiskerimyndigheter også med å utrede hvilke tiltak som kan gjennomføres nasjonalt innenfor folkerettslige rammer med sikte på å motvirke at norske havner benyttes som base for ulovlig virksomhet. Når det gjelder engasjement og initiativ fra fiskerinæringen, anser jeg dette som meget viktig og jeg skal legge til rette for at dette blir møtt på en god og hensiktsmessig måte.
Overfiskeproblematikken i Barentshavet løses ikke over natten, men jeg har tro på at vi skal lykkes. Jeg kan forsikre om at jeg tar dette problemet med det største alvor og at dette arbeidet er gitt høy prioritet.