Svar
Ansgar Gabrielsen: Dette er en problemstilling som representanten Bastesen også tidligere har tatt opp, og som jeg besvarte i spørretimen 27. oktober 2004. Det tallet som ble benyttet i St.prp. nr. 1 (2004-2005) tok utgangspunkt i en undersøkelse i ett norsk sykehus og regnet dette om til nasjonale tall. De tallene som nylig er referert i media, er bygd på erfaringer fra USA og omregnet til norske forhold. Tallene er således i beste fall en indikasjon; de er ingen dokumentasjon på hva som faktisk er situasjonen.
Feil bruk av legemidler har alltid vært en trussel mot helse og livskvalitet. Trolig er det fokus vi nå har på kvalitet i helsetjenesten og melding av feil og skader, en viktig årsak til at man ser problemets omfang bedre i dag. Slik kan sykehusreformen ha gitt et bedre grunnlag for vurdering av hvor tiltak bør settes inn.
Riktig legemiddelbruk er et sentralt tema i stortingsmeldingen om legemiddelpolitikken (jf. St.meld. nr. 18 (2004-2005) og Innst. S. nr. 197 (2004-2005) som Regjeringen la fram våren 2005. I meldingen omtalte departementet nærmere hvordan det offentlige kan legge til rette for en bedre oppfølging av pasientene, både i og utenfor institusjon. Dette blir nå fulgt opp, i tråd med de føringene og vedtakene som Stortinget gjorde ved behandlingen av meldingen.
Sikkerhet for pasientene er viktig. Det påvirkes av mange ulike forhold som delvis henger sammen, blant annet utdanning, ledelses- og virksomhetskultur, tiltak for mer korrekt legemiddelbruk, konkrete opplæringstiltak og bruk av moderne, elektroniske hjelpemidler. Jeg vil nedenfor knytte noen kommentarer til hva vi gjør i forhold til hvert av disse temaene, ettersom det bare er gjennom et samlet sett av virkemidler vi kan minimalisere risikoen for feil og uhell.
Grunnleggende kunnskaper og ferdigheter formes gjennom utdanningen. En fersk gjennomgang av alle landets sykepleierutdanninger konkluderer med at utdanningene må bli bedre. Dette er primært høgskolenes ansvar, men også våre sykehus må være tydelig på hvilke kvalifikasjoner fremtidige medarbeidere må ha. Helseforetakene har også ansvar for nødvendig etterutdanning, slik at personellet er faglig oppdatert og har nødvendige kunnskaper og ferdigheter for å utøve god medisinsk praksis.
Det er påkrevd at våre sykehus arbeider med sin kultur for å lære av feil. Vi ønsker at helsepersonellet blir stimulert til å lære av feil og uhell, og ikke bare av sine egne feil; også andres feil er en meget viktig kilde for læring. Helsepersonell må være trygge på at de ikke møter negative sanksjoner om de melder fra om feil og uhell. Dette er først og fremst en ledelsesutfordring. Ledere på alle nivåer må ha en positiv holdning til at feil må identifiseres og benyttes for læring, for at vi skal oppnå at praksis korrigeres.
Gjennom sin tilsynsfunksjon identifiserer Statens helsetilsyn og helsetilsynet i fylkene svakheter og svikt i helsetjenesten. Tilsynsrapporter er derfor en viktig kilde både til kunnskap og lærdom. Jeg har overfor de regionale helseforetakene lagt særlig vekt på at tilsynsrapporter skal være til nytte for hele organisasjonen, ikke bare den enheten som er omtalt spesifikt. Et kjennetegn på en lærende organisasjon er at den tar til slik kunnskap og bruker den aktivt til læring.
Studier viser at feilmedisinering forekommer for hyppig, selv om vi mangler nasjonale tall. For pasientene er konsekvensen manglende effekt, bivirkninger, dårligere mestring av sykdom, redusert livskvalitet og ev. økt dødelighet. For helsetjenesten betyr det merarbeid, ekstra behandlingsbehov, og økt ressursbruk. Fra myndighetssiden vil vi fremover særlig ha oppmerksomhet på tiltak som bidrar til å sikre at pasientene følger anbefalt legemiddelbehandling, og som styrker helsetjenestens oppfølging av legemiddelbruk og legemiddelhåndtering.
Både departementet og fagmiljøene erkjenner at det trengs bedre verktøy for kontroll og dokumentasjon av blant annet medikamenthåndtering. Det finnes i dag elektroniske verktøy for entydig definering av pasientidentitet, av materiell for prøvetaking, av enheter for blodoverføring, og av endosepakninger med legemidler til hver enkelt pasient. De første norske sykehusene forbereder nå å ta slike system i bruk, og erfaringene derfra vil være viktige for å stille mer konkrete krav også til de øvrige sykehus. Slike verktøy vil innebære en klar kvalitetssikring av prosesser som i dag er komplekse og dermed sårbare.
Innenfor enkelte virksomhetsområder i helsetjenesten fins særskilte meldeordninger for uhell og avvik. Jeg vil senere denne høsten komme tilbake til hvordan dette kan utnyttes bedre. Jeg har i tillegg stilt krav om at alle norske sykehus skal rapportere til et nasjonalt system for måling av kvalitet på utvalgte områder, de såkalte kvalitetsindikatorene. Dette indikatorsettet vil bli utvidet til i større grad enn i dag å vise resultat av behandling enn det som gjøres i dag.
Sosial- og helsedirektoratet har fått i oppdrag å utvikle faglige retningslinjer på prioriterte områder. Nasjonale retningslinjer er et hjelpemiddel for de avveininger helsepersonell skal gjøre for å yte forsvarlige og riktige helsetjenester. De regionale helseforetak har fått i oppdrag å etablere og drifte totalt 10 nasjonale medisinske kvalitetsregistre. Målet med medisinske kvalitetsregistre er kvalitetssikring og forbedring av de helsetjenester som ytes. Antall registre vil utvides de neste årene.
Samlet sett viser dette at det på en rekke områder er tatt grep for å forbedre kvaliteten på tjenesten og sikkerheten for pasientene. Det er imidlertid nødvendig med ytterligere tiltak og oppmerksomhet på dette området fremover, blant annet i oppfølgningen av legemiddelmeldingen. Dette vil Stortinget bli holdt orientert om på egnet måte.