Begrunnelse

Reglene for frivilling hjemreise etter endelig avslag på asyl i Norge innebærer muligheten for at International Organization of Immigration (IOM) ordner det praktiske med hjemreisen, som billetter, reisedokumenter, utkvittering fra Riket og bekrefter ankomst i returlandet. Reisen kan derved foregå på alminnelig vis uten vesentlig avvik fra vanlig reisemåte, eller "en velorganisert, sikker og verdig returmulighet", sitat fra IOMs hjemmeside. De får vanligvis et vedtak med en oppmøtedato ved flyplass og forlater asylmottaket på egenhånd uten eskorte. IOM administrerer imidlertid kun hjemreise med fly, og de som f.eks. av helsemessige årsaker ikke kan reise med fly, kan, som i nevnte sak, risikere å bli utsatt for tvangsmessig hjemsending ved at de uten varsel hentes av polititjenestemenn, får beskjed om at reiseutgift blir belastet og at det iverksettes andre restriksjoner. Dette er behørig dokumentert i en konkret sak. Blant annet underkastes denne gruppe, hvis nevnte sak er generelt illustrerende, sterke restriksjoner ved Trandum Transittmottak, herunder konfiskering av mobiltelefoner og kontinuerlig overvåking. Det skilles med andre ord i utsendingsordningen ikke mellom frivillig retur landeveien og ufrivillig retur uansett uttransporteringsmåte. Dette er svært uheldig da det ikke fremmer frivillige ordninger for de som ikke er flydyktige. Det antas at dette gjelder et lite antall personer, men det bør være en prosedyre som forhindrer det stigma og integritetsbrudd som en tvangsprosedyre medfører for de som underkaster seg frivillighet, uansett hvilke helseforhold de har. Det tenderer i folks rettsoppfatning mot en menneskerettighetskrenkelse at de som har helsesvikt og/eller funksjonshemming utsettes for slik behandling. I nevnte sak er det behørig dokumentert at utreise skulle skje frivillig og alle aktiviteter fra dem saken gjaldt var i tråd med intensjonen om en verdig avreise fra landet.