Skriftlig spørsmål fra Inger S. Enger (Sp) til justisministeren

Dokument nr. 15:691 (2004-2005)
Innlevert: 15.04.2005
Sendt: 18.04.2005
Rette vedkommende: Finansministeren
Besvart: 21.04.2005 av finansminister Per-Kristian Foss

Inger S. Enger (Sp)

Spørsmål

Inger S. Enger (Sp): Vil staten sørge for å holde grunneiere skadesløse ved opprettelse av naturreservat ved at merverdiavgift på advokatbistand fortsatt kan faktureres direkte til staten?

Begrunnelse

Staten skal dekke nødvendige utgifter ved skjønn i forbindelse med opprettelse av for eksempel naturreservat. Dette går fram av Lov om skjønn og ekspropriasjonssaker. Det har vært vanlig at grunneiernes godkjente advokatbistand for en sak er fakturert samlet til staten inklusive merverdiavgift. Det er nå eksempler på at staten bare vil dekke kostnader eksklusiv merverdiavgift. Det hevdes at merverdiavgiften må splittes opp og faktureres hver av de involverte grunneierne i den grad disse er merverdiavgiftsregistrert. Dette er tungvint, upraktisk og kan være en likviditetsmessig belastning. De fleste grunneiere har bare én avgiftstermin pr. år og må derfor vente lenge på refusjon. Det er også kompliserende at ikke alle grunneiere er registrert. I slike tilfeller må staten uansett dekke merverdiavgiften. Det er i det hele tatt vanskelig å se gode argumenter for den endrede praksisen som også synes å være problematisk i forhold til Grunnloven § 105.

Per-Kristian Foss (H)

Svar

Per-Kristian Foss: Spørsmålet ble overført fra justisministeren.
Fra 1. juli 2001 ble det innført generell merverdiavgiftsplikt på omsetning av tjenester. Generell merverdiavgiftsplikt betyr at alle tjenester i likhet med varer er merverdiavgiftspliktige, med mindre de er uttrykkelig unntatt i merverdiavgiftsloven. For advokattjenester er det ikke gjort noe slikt unntak. Slik det fremgår av spørsmålet fra representanten Enger er honorar på advokatbistand, eksempelvis i forbindelse med skjønnssaker, dermed merverdiavgiftspliktig.
Det følger av skjønnsloven § 42 at den som har interesse av inngrepet skal erstatte motparten for nødvendige utgifter i anledning saken. Ved opprettelse av naturreservater i henhold til naturvernloven, avgjøres spørsmålet om vilkårene for innløsning er til stede ved rettslig skjønn som fastsetter erstatningen, jf. naturvernloven § 20 c.
Ifølge opplysninger jeg har fått fra Miljøverndepartementet dekkes saksøktes saksomkostninger i saker om reservatfredninger etter naturvernloven av staten ved Direktoratet for naturforvaltning. Det er Regjeringsadvokaten som er prosessfullmektig for staten i disse sakene.
Regjeringsadvokaten har opplyst at ansvaret for saksomkostninger i saker om naturvern etter naturvernloven, når det gjelder merverdiavgift på advokatbistand, behandles etter de samme prinsipper som i andre sivile saker. Dette innebærer at saksomkostningsansvaret etter skjønnsloven bare omfatter nettobeløpet dersom grunneieren er registrert i merverdiavgiftsmanntallet. Bakgrunnen for dette er at når grunneieren er registrert i merverdiavgiftsmanntallet og dermed får fradrag for inngående merverdiavgift på anskaffelser til bruk i virksomheten gjennom det ordinære merverdiavgiftsoppgjøret, vil grunneieren ikke lide noe økonomisk tap på grunn av merverdiavgiften på advokatbistanden. Uten at spørsmålet har vært direkte prøvet i forhold til omkostningsansvar etter skjønnsloven er ovennevnte beregningsmåte ifølge Regjeringsadvokaten lagt til grunn i flere avgjørelser fra Høyesterett, se blant annet Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse i sak HR-2005-00345-U.
Når det gjelder grunneiere som ikke er registrert i merverdiavgiftsmanntallet dekker statens omkostningsansvar, i skjønnssaker som i andre sivile saker, også merverdiavgiftsbeløpet.
At det ved behandlingen av omkostningsansvaret må skilles mellom grunneiere som er registreringspliktige og de som ikke er det, er dermed ikke noe særskilt for saker om naturvern etter naturvernloven. Som det er pekt på i spørsmålet har næringsdrivende grunneiere i primærnæringene imidlertid bare én avgiftstermin per år, jf. merverdiavgiftsloven 31. Isolert sett er det derfor riktig at plikten til å levere årsoppgave kan medføre en likviditetsmessig ulempe for den næringsdrivende dersom vedkommende har merverdiavgift til gode. På dette punkt vil jeg imidlertid påpeke at plikten til å levere årsoppgave også og som regel snarere, innebærer fordeler for den næringsdrivende. Etter merverdiavgiftsloven § 34 har den årsoppgavepliktige ikke betalingsforfall før 3 måneder og 10 dager etter kalenderårets utløp. Å levere årsoppgave innebærer også en praktisk regnskapsmessig fordel for den næringsdrivende ved at man slipper å forholde seg til rapportering og innbetaling flere ganger i året.
På bakgrunn av ovennevnte ser jeg ikke grunnlag for å endre rutinene for avregning av merverdiavgift i skjønnssaker.