Svar
Svein Ludvigsen: Med bakgrunn i den dårlige bestandssituasjonen for hummer ser jeg det som svært viktig at de reguleringstiltak som iversettes har legitimitet, at reglene er enkle å overholde og håndheve, og at de treffer i forhold det vern som er nødvendig for å sikre en bærekraftig bestand av norsk hummer langs kysten. Det som særpreger hummerfisket er den store deltakelsen av fritidsfiskere, enten gjennom et direkte fiske eller ved tilfeldig fangst av hummer i garn, krabbeteiner, ruser eller andre redskaper som står ute i sjøen for fangsting. Dette setter særlige krav til utformingen av regelverket og forutsetter oppslutning omkring de tiltak som blir gjort gjeldende.
Som et tiltak for å styrke vernet av hummer ble minstemålet i hummerfisket økt fra 22 til 24 cm i 1992. Året etter ble minstemålet økt ytterligere til 25 cm fra og med Rogaland fylke og nordover. I 2002 ble fangstperioden i Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane fylker innskrenket fra 1. oktober-1. juni til 1. oktober-1. januar, og dermed lik den som gjelder på Skagerrakkysten.
Disse to grunnleggende reguleringstiltakene i forvaltningen av hummer, minstemål og fredningstid, er omtalt som de primære fredningsbestemmelsene. I forskrift om utøvelse av fisket i sjøen, som trer i kraft 1. mai 2005, blir disse to virkemidlene videreført. Samtidig ble disse virkemidler forenklet og styrket ved at det ble gitt felles regler om minstemål, 25 cm, og felles fredningstid, 1. januar-1. oktober, for hummer langs hele kysten.
I tillegg til bestemmelsene om minstemål og fredningstid for hummer har man i hummerforskriften hatt en rekke såkalte sekundære fredningsbestemmelser for å begrense fangst av hummer i fredningstiden: Dybdegrenser ved bruk av krabbeteiner til fangst av krabbe i hummerfredningstiden, påbud om fluktåpninger for hummer i krabbeteiner, forbud mot bruk av torskeruser, forbud mot å sette eller trekke teiner om natten på Skagerrakkysten og påbud om vanning av hummerteiner. Disse bestemmelsene er kommet inn ut fra et ønske om å lette kontrollen med og hindre ulovlig fangst av hummer i fredningstiden.
Fangst av hummer i fredningstiden er i seg selv ikke et problem dersom hummeren straks blir kastet tilbake i sjøen, slik en plikter i henhold til regelverket. Hummer som blir kastet tilbake i sjøen vil overleve og finne tilbake til sitt opprinnelige miljø. Bestemmelsene bygger imidlertid på en antagelse om at ikke alle som får fangst av hummer i krabbeteiner, ruser eller andre redskaper i fredningsperioden følger påbudet om å kaste hummeren tilbake i sjøen.
Erfaringer fra Fiskeridirektoratets oppsynstjeneste viser imidlertid at de sekundære bestemmelsene hadde klare svakheter i forhold til hva som var intensjonene med dem. For det første, skulle bestemmelsene virket etter sin hensikt måtte de vært gjort gjeldende for alle grupper av fiskere, herunder personer oppført i fiskermanntallet og som driver fiske med merkeregistrert fartøy. Videre måtte bestemmelsene blitt utvidet til også å omfatte flere redskapstyper enn det som gjelder i dag. Det må imidlertid legges til grunn at det ville fremstå som et meget uforholdsmessig tiltak å forby alt annet fiske i kystsonen av hensyn til fredningstiden for hummer. Av denne grunn er mange av bestemmelsene ikke blitt gjort gjeldende for yrkesfiskerne.
For det andre, må man erkjenne at bestemmelsene trolig mangler legitimitet. Til tross for mange års oppsynstjeneste synes det fortsatt å være liten respekt for å etterleve bestemmelsene. Dette kan henge sammen med at det kan være problematisk å godta å bli anmeldt og mistenkt for ulovlig hummerfiske dersom hensikten med det utsatte redskap ikke var å fange hummer, men lovlig fangst av krabbe eller lovlig fangst av fisk. En annen forklaring kan være at alle de nevnte påbud kan ha blitt oppfattet som uhensiktsmessige, og at dette har bidratt til å svekke også selve fredningstidens og minstemålets legitimitet.
Jeg har imidlertid tiltro til at den alminnelige fritidsfisker vil respektere fredningstiden og minstemålet dersom dette reguleres på en måte som det er lett å innrette seg etter og forstå nødvendigheten av. Jeg har dessuten tiltro til at et oversiktlig regelverk lettere lar seg håndheve. På denne bakgrunn har jeg derfor besluttet å oppheve de såkalte sekundære fredningsbestemmelser ved ikrafttredelsen av forskrift om utøvelse av fisket i sjøen. Bestemmelser om fredningstid, minstemål og utkast av ulovlig fanget hummer videreføres i forenklet og styrket form.
Som et nytt tiltak i hummerforvaltningen vil myndighetene nå dessuten i sterkere grad fokusere på å gi ut informasjon om nødvendigheten av at fredningsperioden blir respektert og at hummer tatt i fredningsperioden eller hummer under minstemål kastes tilbake i sjøen. Videre skal kontrollmyndighetene ha sterkere fokus mot de direkte brudd på fredningsperioden og minstemålet, slik at personer som ikke respekterer fredningsperioden blir oppdaget og straffet. For å lette et slikt arbeid innføres det derfor også forbud mot å oppbevare hummer i sjøen i fredningsperioden. Et slikt forbud vil gjøre det langt vanskeligere å fange hummer for omsetning i fredningsperioden og vil lette kontrollarbeidet med overholdelse av hummerfredningen.
Flere år med omfattende begrensninger i hummerfisket har ikke gitt ønsket effekt. Tiden har derfor vært moden for å se på regelverket på nytt. Jeg håper de tiltak som det er redegjort for ovenfor vil bidra til å øke hummerforvaltningens legitimitet og oppslutning slik at bestanden kan høstes bærekraftig.