André Kvakkestad (FrP): Det er viktig at Norge følger opp sine forpliktelser etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Spesielt er dette viktig i forbindelse med Norges respektering av menneskerettighetene. Da er det viktig at dommer mot Norge i Menneskerettighetsdomstolen også får et reelt innhold i forhold til innbyggerne i landet.
Vil statsråden sikre at det gis økonomisk mulighet så som fri rettshjelp for å hjelpe nordmenn som har fått medhold i Menneskerettsdomstolen til å få ført sin sak for norsk domstol?
Begrunnelse
Norge har i den senere tid fått flere dommer mot seg i Den europeiske menneskerettsdomstolen. Dette er uheldig i forhold til Norge som rettsstat og respekten for menneskerettigheter. Både i forhold til egne innbyggere men også i forhold til ønsket om å fremstå som forkjemper for menneskerettighetene også internasjonalt.
I saken Watson versus Norway ble Norge dømt for brudd på EMK. I ettertid har Norge gjennom Departement og Høyesterett gjort sitt ytterste for å unngå å ta sitt ansvar for dette.
Rettshjelpsloven har flere muligheter for å gi fri rettsråd og sakførsel. Spesielt merker en seg kravet om viktighet for personen og sakens eventuelle prinsipielle interesse.
Det at Norge får en dom mot seg i EMD burde i seg selv være nok til å fastslå at saken har betydning og har en åpenbar prinsipiell side. At staten mener at fellende dommer i EMD er så lite spesielt og prinsipielt at en ikke ønsker å gi fri rettshjelp fremstår som urovekkende. En slik praksis kan gi det inntrykk at Norge ikke ser det som av avgjørende betydning å følge opp sine internasjonale forpliktelser vedrørende menneskerettigheter. Manglende oppfølging vil naturligvis også medføre at Norges anseelse reduseres betraktelig. Dette er jo beklagelig all den tid Norge har hatt en høy profil under sitt formannskap i Europarådets ministerkomité.
Det er fremkommet påstander om at EMD ikke har funnet noe kritikkverdig i forhold til det materielle innholdet i avgjørelsen. Dette må bygge på den feilslutning, da det fremgår klart at domstolens kompetanse ikke er å se på den internrettslige løsning av interessekonflikter, men på det rent menneskerettsmessige forhold vedrørende tilgang på domstoler og retten til en reell domstolsbehandling osv.
Det at Norge kun ble dømt på ett av punktene kan neppe være et godt argument for at saken derfor må anses for å være av bagatellmessig art. Jeg håper statsråden vil dele oppfatningen om at brudd på menneskerettigheter og fellende dommer i EMD ikke må oppfattes som å være av mindre interesse for Norge.
Det vil være å håpe at statsråden kan sikre en reell mulighet for personer som har lidd menneskerettighetsbrudd å få den nødvendige hjelp og støtte for å få gjenopptatt sine saker slik at de ikke lider rettighetstap eller kan få grunnlag for erstatning dersom Norge som stat har begått feil og fått en dom mot seg i EMD.