Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Dokument nr. 15:194 (2004-2005) Innlevert: 12.11.2004 Sendt: 15.11.2004 Besvart: 22.11.2004 av helse- og omsorgsminister Ansgar Gabrielsen
Asmund Kristoffersen (A): Ifølge Nationen fører utkastet til EUs tjenestedirektiv til fri flyt av helsetjenester. Utenlandske leger som etablerer seg skal da være underlagt hjemlandets regler, noe som blant annet vil si at en må forholde seg til pasientrettigheter i legens hjemland. Gitt at dette er riktig; hva vil helse- og omsorgsministeren foreta seg for å sørge for at alle pasienter som går til lege i Norge er garantert rettigheter som faller inn under norsk lov- og regelverk?
Ansgar Gabrielsen: Det foreligger allerede bestemmelser om fri bevegelse av tjenester i EF-traktaten og EØS-avtalen. Utkastet til tjenestedirektiv er ment å sikre etterlevelse av disse bestemmelser som Norge allerede er bundet av. Det understrekes at tjenestedirektivet slik det fremstår i dag kun er et ukast, og at direktivet skal gjennom en prosess der blant annet Norge kommer til å gi sine innspill før det bli vedtatt. Det medfører ikke riktighet at utenlandsk helsepersonell som etablerer seg i Norge skal være underlagt hjemlandets regler. Disse må følge norsk lov, herunder norske forsvarlighetsnormer, norske retningslinjer og det som følger av norsk praksis. Og når utenlandsk helsepersonell ansettes i norske virksomheter, kan arbeidsgiver stille de samme krav til dem som til norsk helsepersonell (herunder språkkrav), ettersom norske arbeidstakere ikke reguleres av direktivet. Slik utkastet til tjenestedirektiv fremstår i dag, er det imidlertid slik at når utenlandsk helsepersonell kommer til Norge for midlertidig å yte tjenester her, uten verken å være etablert eller ansatt, vil hjemlandets (opprinnelseslandets) regler gjelde for tjenesteytingen. Dette vil si at det er opprinnelseslandets tjenesteregler som vil gjelde, og det er opprinnelseslandet som har ansvar for å føre tilsyn med helsepersonellet. Det er imidlertid fastsatt regler om samarbeid om tilsynet i direktivet, slik at Norge plikter å utføre tilsynsoppgaver for opprinnelseslandet. Det følger av rettspraksis at vurderingen av om hvorvidt tjenesteyteren skal anses som etablert eller ikke, beror på tjenesteytelsens varighet og hyppighet. En tjenesteyter vil bli ansett som etablert i et land dersom han eller hun driver en virksomhet som krever infrastruktur. Jeg er usikker på om det å yte helsetjenester uten å være etablert vil bli særlig praktisk. Det vil også være opp til den enkelte pasient om han eller hun ønsker å oppsøke utenlandsk helsepersonell i Norge. Sannsynligvis vil vel språkbarrieren medføre at norske pasienter i liten grad vil ønske å oppsøke utenlandsk helsepersonell. Norsk autorisasjonskontor vil ha anledning til å sjekke kvalifikasjoner og egnethet også hos helsepersonell som ikke er etablert her, for eksempel for å se om vedkommende har forbrutt seg mot regler i hjemlandet. Norske tilsynsmyndigheter kan dessuten gripe inn ved grovt uaktsomme forhold. Regjeringen tar imidlertid problemstillingen på alvor, og vil overfor EU gi uttrykk for bekymring for konsekvensene av opprinnelseslandsprinsippet på helsetjenestens område. Fra norsk side mener vi at opprinnelseslandsprinsippet ikke bør gjelde pasientrettigheter. Norske totalforbud begrunnet i hensyn til offentlig orden, sikkerhet eller folkehelse vil etter direktivet måtte etterleves også av utenlandsk helsepersonell som ikke er etablert i landet. Det vil for eksempel innebære at en nederlandsk lege ikke vil kunne utføre aktiv dødshjelp i Norge. Regjeringen mener at en ikke-etablert tjenesteyter ikke bare må rette seg etter norske totalforbud, men også etter generelle restriksjoner på tjenesteytingen. Vi foreslår derfor en endring i direktivet slik at også et generelt forbud kan tilsi et unntak fra opprinnelseslandsprinsippet. Kommisjonen har for øvrig allerede signalisert at ordlyden i denne artikkelen bør endres i en slik retning. Avslutningsvis understrekes det at direktivet ikke er vedtatt ennå, og at det er flere land som har stilt spørsmål ved anvendelsesområdet for direktivets bestemmelser i forhold til helsetjenester.