Begrunnelse

Spørsmål om turistjakt på sel har skapt mye oppmerksomhet, både innenfor og utenfor Norge. I ulike innlegg og kommentarer har både fiskeriministeren og ekspedisjonssjef Johansen påpekt at slik jakt skal skje under svært streng regulering, for å sikre seg mot skadeskyting, feilskyting og annen uheldige konsekvenser. Streng kontroll og regulering var også en forutsetning for Stortingets tilslutning til ideen.
Som del av dette har Fiskeridirektoratet i nytt utkast til forskrift om seljakt foreslått at utlendinger bare skal kunne få tillatelse til seljakt "ifølge med godkjent norsk kontaktperson som selv innehar tillatelse til å drive seljakt i angjeldende område".
Det er svært uklart hva denne betegnelsen betyr. I de øvrige dokumentene om saken benyttes også betegnelsene "godkjent seljeger" og "registrert seljeger". Ingen steder i verken den foreslåtte forskriften eller øvrige forarbeider kan vi finne noen definisjon av noen av disse begrepene, noen oversikt over hvilke kvalifikasjonskrav som stilles for noen av disse kategoriene, hvordan disse kan oppnås eller hvordan statusen eventuelt kan endres, for eksempel etter mislighold.
Vi tar det i denne sammenheng for gitt at "bestått storviltjegerprøve", "norsk statsborgerskap" og "ikke tidligere inndratt rett til seljakt" ikke tenkt å være tilstrekkelige kriterier for å kunne ta med turister på seljakt langs kysten.
For at det skal kunne være hold i argumentene om at all turistjakt på sel skal skje under kyndig veiledning, vil det være nødvendig å definere disse kravene svært tydelig. Det er heller ikke presisert hvor mange godkjente norsk kontaktpersoner som må være med hver turist, eventuelt hvor mange turister en godkjent norsk kontaktperson kan ha ansvar for pr. dag. Det er også uklart hva som er ansvaret eller rollen for en godkjent norsk kontaktperson ved utlendingers seljakt, blant annet i forhold til jegerprøvekontroll, rapporteringsplikt mv.
En rekke seljegere har påpekt at jakten på svømmende kystsel i kaldt og mørkt norsk vintervær er svært krevende. Samtidig er vi kjent med at norske selfangere som opererer i isen hvert år må gjennom et heldagskurs i spørsmål knyttet til blant annet etiske sider ved håndtering av seljakt hvert år før de kan delta i fangsten. Vi stiller derfor spørsmål ved hensiktsmessigheten av kun å kreve storviltjegerprøve for utendinger som skal hit for å jakte sel. Dette dilemmaet illustrerer også behovet for å stille klarere krav til hvor omfattende erfaring med sel som kreves for å oppnå status som godkjent norsk kontaktperson.