Skriftlig spørsmål fra Ola Røtvei (A) til barne- og familieministeren

Dokument nr. 15:795 (2003-2004)
Innlevert: 17.06.2004
Sendt: 17.06.2004
Besvart: 28.06.2004 av barne- og familieminister Laila Dåvøy

Ola Røtvei (A)

Spørsmål

Ola Røtvei (A): Dagens adopsjonslovgivning gir gifte mulighet til å bli vurdert som adopsjonsforeldre etter 2 års ekteskap. Enslige kan bli vurdert. To som bor sammen, har ikke denne muligheten selv om det kan dokumenteres at de har bodd sammen i minst 2 år.
Hva er statsrådens vurdering av å gi samboere mulighet til å bli vurdert som adopsjonsforeldre på linje med gifte?

Begrunnelse

I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 29 (2002-2003) Om familien - forpliktende samliv og foreldreskap, ble det vedtatt at det skal være felles foreldreansvar for samboere. Par som får barn, må da blant annet erklære at de bor sammen for å få felles ansvar for barnet. En slik ordning kan også tenkes gjennomført for samboere som vil adoptere, men krav med krav om dokumentasjon til hvor lenge man har bodd sammen.

Laila Dåvøy (KrF)

Svar

Laila Dåvøy: Ovennevnte spørsmål tar utgangspunkt i at det i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 29 (2002-2003) Om familien - forpliktende samliv og foreldreskap, ble vedtatt at Regjeringen skulle fremme forslag om felles foreldreansvar for samboere som har erklært at de bor sammen. Stortingsrepresentant Ola Røtvei foreslår at en liknende ordning innføres for samboere som ønsker å adoptere. Etter min mening er det ikke grunnlag for å foreta en direkte sammenligning mellom den foreslåtte ordningen med felles foreldreansvar for samboere og samboeres adgang til å adoptere. Det er ulike hensyn som gjør seg gjeldende ved utformingen av regelverket knyttet til henholdsvis foreldreansvar for felles barn og adopsjon. Felles foreldreansvar tar i første rekke sikte på å sikre barn som blir født inn i et samboerforhold samme juridiske tilhørighet til begge sine foreldre. Mens adopsjon først og fremst skal sikre at et barn som trenger det får et godt og varig hjem.
Adopsjonsloven krever at de som adopterer sammen skal være gift, jf. loven § 5. Ifølge gjeldende retningslinjer til adopsjonsloven bør ekteskapet i utgangspunktet ha vart i 2 år, slik at forholdet har vist sin stabilitet. Et dokumentert samboerskap kan tillegges vekt.
Hovedtyngden av de barn som adopteres i Norge i dag adopteres fra utlandet. I 2003 var hele 664 av de 870 barna som ble adoptert, utenlandske. Så vidt jeg kjenner til godtar ingen av de land vi mottar barn fra adopsjon til ugifte par. Noen få land aksepterer enslige, men gjennomgående stilles det som krav at de som ønsker å adoptere sammen er gift.
Det helt grunnleggende utgangspunktet for vår adopsjonslovgivning er at en adopsjon skal være til barnets beste. Hensynet til barnets beste er også nedfelt i FNs konvensjon om barnets rettigheter som stiller krav om at det i alle handlinger som vedrører barn først og fremst skal tas hensyn til det som gagner barnet best.
De aller fleste barn som adopteres har opplevd tap av biologiske foreldre og/eller omsorgspersoner. Når det gjelder barn fra utlandet, er det heller ikke uvanlig at disse har opplevd flere omplasseringer og bodd på institusjoner for kortere eller lengre perioder. Enkelte barn kan også ha vært utsatt for til dels sterkt traumatiserende opplevelser i sine første leveår. På grunn av sine erfaringer kan disse barna komme til å stille adoptivforeldre overfor utfordringer som er annerledes og mer krevende enn de utfordringer egenfødte barn stiller foreldre overfor.
Der er min klare oppfatning at hensynet til disse barnas beste tilsier at de gjennom en adopsjon sikres en mest mulig stabil familiesituasjon. Som fremhevet i ovennevnte stortingsmelding, mener Regjeringen at ekteskapet er den beste samlivsformen nettopp fordi den sikrer formalisering av gjensidig forpliktelse og stabilitet. Regjeringens syn underbygges av undersøkelser som viser at ekteskapet er mer stabilt enn samboerskapet. I tråd med dette mener jeg at det ikke bør åpnes for å gi samboende par lik mulighet til å bli vurdert som adoptivforeldre som gifte par. Jeg mener det er viktig at samfunnet etablerer ordninger som sikrer barna en familiesituasjon med størst mulig grad av samlivsforpliktelse og stabilitet mellom foreldrene.
Avslutningsvis vil jeg nevne at det i spørsmålet fra stortingsrepresentant Ola Røtvei også er trukket frem at retningslinjene til adopsjonsloven åpner opp for at enslige kan bli vurdert som adoptivforeldre. Jeg vil i denne forbindelse vise til at det har vært ført en restriktiv praksis med å innvilge adopsjon til enslige etter en grundig vurdering av bl.a. om søkeren har spesielle ressurser i forhold til barn. Jeg kan derfor ikke se at dagens praksis når det gjelder adopsjon til enslige er et tungtveiende argument for også å åpne opp for at samboere kan få adoptere.