Hallgeir H. Langeland (SV): En indisk mormor som er invitert til Vestlandet for å besøke sitt nyfødte norskindiske barnebarn, må forsere en veritabel hinderløype for å få visum. Likeså opplever en indisk kvinne som er kjæreste med en norsk mann store problemer i sin visumprosess. Inntrykket er at indere med familiære kontakter i Norge, er uønsket.
Hva vil utenriksministeren gjøre for å motvirke en praksis som innebærer en mistenkeliggjøring av slekt og venner fra hjemlandet?
Begrunnelse
Norske utlendingsmyndigheter gjør det ikke enkelt for søkere av visum.
Skjema for opphold i 3 måneder må ikke nyttes for søknad om 6 måneders opphold, og ved feil må en vende tilbake til start og ny ventetid. Søker skal selv møte personlig i ambassaden i Dehli, en reisevei som for noen kan være lengre enn fra Kristiansand til Kirkenes.
Helseforsikring og flybilletter må betales før søknad kan behandles. Verken reiserute eller avgangstider kan endres etter at søknaden er innlevert. Dette vil for mange gjøre hele prosessen utålelig kostbar i det en ikke kan være garantert å få visum i tide.
Denne praksis synes helt unødvendig, og dessuten oppleves den som diskriminerende.