Skriftlig spørsmål fra Øystein Djupedal (SV) til utdannings- og forskningsministeren

Dokument nr. 15:361 (2003-2004)
Innlevert: 09.02.2004
Sendt: 10.02.2004
Besvart: 18.02.2004 av utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet

Øystein Djupedal (SV)

Spørsmål

Øystein Djupedal (SV): I revidert budsjett 2003 ble det vedtatt endringer i Rikstrygdeverkets tilskuddsordning for datautstyr til elever med lærevansker. Blant annet er beløpsgrensen satt ned, mens kravet til diagnose er skjerpet. Dette har ført til at færre elever får tilskudd til digitale hjelpemidler og en tilrettelagt opplæringssituasjon.
Hvordan vil statsråden sikre at digitale hjelpemidler fortsatt skal være tilgjengelig for elever med spesielle behov og samtidig unngå at foreldrenes økonomi blir avgjørende for kvaliteten på opplæringen?

Begrunnelse

Endringene i Rikstrygdeverkets tilskuddsordning for datautstyr til elever med ulike lærevansker trådde i kraft fra og med 1. september 2003. Endringene innebærer en innskrenkelse av ordningen på flere områder. For det første er beløpsgrensene for tildeling av standard datautstyr til elever med spesifikke lærevansker redusert fra 11 000 til 9 000 kr for bærbart utstyr og fra 9 000 til 7 500 kr for stasjonært utstyr, samtidig som den 4-årige forsikrings- og serviceordningen med leverandørene er frafalt. Dette betyr at beløpsgrensene nå er så lave at foreldre må bekoste en del av utstyret selv eller velge billigere og dårligere løsninger (9 000 kr rekker ikke til både bærbar PC, programvare, solid veske, skriver, nettverkskort m.m.), og at mange ikke har råd til å reparere og vedlikeholde utstyret dersom det skulle gå i stå.
For det andre innebærer endringene en forverring av opplæringsvilkårene for elever med tildels store lese- og skrivevansker. Disse må nå få diagnostisert dysleksi for å falle inn under tilskuddsordningen. Mange elever sliter med varierende grader av lese- og skriveproblematikk, uten at de dermed oppnår den særskilte diagnosen dysleksi. Men manglende diagnose betyr ikke at de ikke har et stort behov og nytte av tilrettelagt programvare og datautstyr i undervisningen.
Ansvaret for en tilstrekkelig tilskuddsordning for digitale hjelpemidler er offentlig, selv om ordningen på mange måter nå oppfattes som privatisert. Før 1. januar 2003 hadde Hjelpemiddelsentralen en utlånsordning for datautstyr til elever med spesielle behov etter sakkyndig vurdering av skole og PPT-tjeneste. Nå vil datautstyret bli brukerens private eiendom ved innvilgelse av tilskudd.
Summen av disse endringene er såpass store at det gir grunn til uro for skolenes anledning til, og styring med, tilrettelegging av hjelpemidler og læringssituasjon for elever med spesielle behov.

Kristin Clemet (H)

Svar

Kristin Clemet: Jeg vil innledningsvis vise til svar på spørsmål nr. 237 om samarbeid mellom Utdannings- og forskningsdepartementet og Sosialdepartementet for å sikre at anbefalte hjelpemidler og stønadsbeløp ivaretar gratisprinsippet i grunnskolen, besvart i ordinær spørretime 5. januar i år.
Her ble det opplyst at vi fortsatt har tilskuddsgrenser som gjør det mulig å skaffe til veie nødvendige og hensiktsmessige læremidler, selv om beløpsgrensene er noe endret, jf. nedenfor.
Elevers rett til opplæring er regulert i opplæringsloven. Opplæringen skal tilpasses den enkelte elevs behov, om nødvendig ved hjelp av spesialundervisning. Dette følger av §§ 1-2 og 5-1 i opplæringsloven. Opplæringen skal være gratis. Hvordan opplæringen skal tilpasses og om og eventuelt på hvilken måte det skal gis spesialundervisning, avgjøres av kommunen. I tilfeller hvor det er snakk om spesialundervisning fastsetter loven at det skal foreligge en sakkyndig vurdering. Denne vurderingen skal etter loven blant annet vise hva slags spesialundervisning som gir et forsvarlig opplæringstilbud. I forbindelse med lesevansker kan bruk av tekniske hjelpemidler være et av tiltakene for å tilpasse opplæringen, men andre tiltak kan også være aktuelle. Det følger av opplæringsloven at kommunen er ansvarlig for eventuelle kostnader i forbindelse med tilretteleggingen eller spesialundervisningen.
Unntak fra denne hovedregelen gjelder for finansieringen av en del tekniske hjelpemidler. Disse hjelpemidlene finansieres av folketrygden og blir elevens eiendom, innenfor de kriterier og rammer som er fastsatt i folketrygdloven og forskriftene til denne loven. Kommunen har samme ansvar for et forsvarlig opplæringstilbud til elever som fyller kriteriene for stønad fra folketrygden, men er fritatt for å dekke kostnadene til selve hjelpemiddelet.
I statsbudsjettet for 2003 ble det foreslått en omlegging av den eksisterende ordningen med at folketrygden finansierer tekniske skolehjelpemidler. Omleggingen innebærer at man går over fra å låne ut til å gi stønad til standard datautstyr i form av tilskudd. Det ble foreslått en grense på inntil 12 000 kr pr. stasjonære anlegg eller inntil 15 000 kr pr. bærbare anlegg. Brukeren vil for dette tilskuddet kunne anskaffe seg et funksjonelt dataanlegg som dekker de behov vedtaket om stønad er gitt for å dekke. Om brukeren ønsker å benytte tilskuddet til å anskaffe seg dyrere utstyr, vil brukeren selv måtte dekke ekstrautgiftene dette vil medføre. Stortinget sluttet seg til Regjeringens forslag.
I St.prp. nr. 74 (2002-2003) Om endringer i statsbudsjettet for 2003 som følgje av takstoppgjera for legar, psykologar og fysioterapeutar mv. foreslo Regjeringen å redusere stønadssatsene for inntil 7 500 kr for stasjonær PC og inntil 9 000 kr for bærbar PC med virkning fra 1. september 2003. Stortinget sluttet seg til Regjeringens forslag i juni 2003, og det ble videreført i statsbudsjettet for 2004.
Tilskuddet skal gjøre det mulig for brukeren å skaffe seg nødvendig og hensiktsmessig utstyr. Det skal ikke finansiere utstyr som er dyrere enn det som brukeren til enhver tid trenger. Det brukeren har rett til etter folketrygdloven, er et hjelpemiddel som er nødvendig og hensiktsmessig. Dette sikrer fortsatt tilgjengeligheten av slike nødvendige læremidler uten at det går utover foreldrenes økonomi.
Når det gjelder kravet i forskriftene til folketrygdloven om bestemte diagnoser for å få rett til stønad, så er ikke dette av ny dato. Dette kravet har som formål å skape et mer forutsigbart regelverk som dermed behovsprøver tilskuddene på en bedre måte.
Regelverket er nå bedre tilrettelagt for å sikre rett tildelingsnivå. Gratisprinsippet i grunnopplæringen er fortsatt ivaretatt. Endringene i trygdens tilskuddssatser endrer ikke kommunens ansvar for et gratis, forsvarlig opplæringstilbud til elevene som nevnt ovenfor. Kommunen kan imidlertid få et noe høyere betalingsansvar i tilfeller hvor det er nødvendig med utstyr utover det som blir dekket av trygden, for å gi forsvarlig opplæring.
I lys av dette deler jeg ikke representanten Djupedals bekymring for skolenes anledning til, og styring med, tilrettelegging av hjelpemidler og læringssituasjon for elever med spesielle behov.