Skriftlig spørsmål fra Ingrid I. Opedal (SV) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:82 (2003-2004)
Innlevert: 27.10.2003
Sendt: 28.10.2003
Besvart: 11.11.2003 av utenriksminister Jan Petersen

Ingrid I. Opedal (SV)

Spørsmål

Ingrid I. Opedal (SV): Spredning av våpen til diktaturstater og ikke-statlige grupperinger er et økende problem. Det pågår en internasjonal kampanje for å få en internasjonal konvensjon som kan regulere handelen med våpen og bidra til å begrense strømmen av våpen til illegitime mottakere. Det er også laget et utkast til en slik konvensjon.
Hva er Regjeringens holdning til behovet for en slik konvensjon og til det utkastet som foreligger?

Begrunnelse

Den internasjonale kampanjen som ble lansert 9. oktober av Amnesty International, Oxfam og lANSA (The International Action Network on Small Arms) for global kontroll med våpenhandel har som mål å redusere våpenspredning og misbruk, samt å overbevise regjeringer om at de bør gå inn for en bindene internasjonal konvensjon om våpenhandel. Kampanjen er satt i gang i lys av det disse organisasjonene ser som en utvikling etter 11. september 2001, nemlig at krigen mot terror har bidratt til ytterligere våpenspredning.
Et utkast til en internasjonal konvensjon er utviklet av en gruppe menneskerettighetsorganisasjoner og utviklingsorganisasjoner, i samarbeid med eksperter på internasjonal rett. Ifølge den internasjonale kampanjen støttes utkastet av 19 nobelprisvinnere, anført av dr. Oscar Arias. Den sentrale målsettingen med konvensjonsutkastet er å sette noen minimumsstandarder for kontroll med våpenhandel, basert på statenes allerede eksiterende ansvar, ifølge internasjonal rett.

Jan Petersen (H)

Svar

Jan Petersen: Jeg er enig i at arbeidet for å hindre spredning av våpen og våpenmateriale til terrorgrupper og uansvarlige regimer, må styrkes.
Fra norsk side deltar vi derfor aktivt i internasjonalt samarbeid om å hindre spredning av våpen som kan true internasjonal sikkerhet og stabilitet. Dette gjør vi bl.a. gjennom vår deltakelse i alle de etablerte ikke-sprednings- og eksportkontrollregimene.
Innholdet i den foreslåtte folkerettslig bindende konvensjonen om å regulere all handel med våpenkomponenter og visse flerbruksvarer gjenspeiler i stor grad den aktiviteten man allerede har i de multilaterale ikke-sprednings- og eksportkontrollordningene som er utviklet over de siste tre tiårene.
De tiltak man blir enige om innenfor disse ordningene, forutsettes gjennomført i nasjonal rett og praksis. Samtidig gir det politisk bindende samarbeidet på disse områdene en mulighet til hurtig å fange opp politiske og teknologiske endringer. Det foregår løpende drøftelser og utveksling av informasjon innenfor eksportkontrollordningene. På dette grunnlag foretas regelmessige justeringer for det konkrete arbeidet med kontroll og gjennomføring.
Bestrebelser for å få til en folkerettslig bindende konvensjon vil etter mitt syn kunne ta oppmerksomheten og presset bort fra det arbeid som allerede skjer i internasjonale fora og organisasjoner. I stedet for å spre våre ressurser ytterligere, mener jeg derfor at det er mest formålstjenlig og realistisk å bygge videre på disse instrumenter og prosesser som er godt utbygget og anerkjent i det internasjonale samfunn. De fleste store leverandørland deltar her, og samarbeidet utvides stadig til nye land. Det er denne gradvise utbyggingen og styrkingen av det internasjonale arbeidet for å bedre kontroll med flyten av våpen og våpenmateriell vi må bidra til.
Samtidig må vi forsette å støtte opp om hele bredden av internasjonale instrumenter for ikke-spredning og eksportkontroll. Blant disse er FNs skytevåpenprotokoll, FNs handlingsplan mot ulovlig handel med håndvåpen, Wassenaar-samarbeidets konsensusdokumenter om eksportkontroll, OSSEs dokument om handel med håndvåpen og Konvensjonen mot inhumane våpen (CCW). Norge slutter også aktivt opp om EUs adferdskodeks for våpeneksport.
I tråd med Stortingets vedtak fra sommeren 2001 har vi innenfor rammen av CCW ledet an i arbeidet med å etablere reguleringer når det gjelder bruk av såkalt klaseammunisjon i væpnede konflikter. Vårt mål er å få i stand internasjonal enighet om reguleringer som kan begrense de negative humanitære konsekvenser av bruken av slike våpen.
Det arbeidet som gjøres internasjonalt er viktig og vi er på rett vei. Fra norsk side vil vi videreføre vårt aktive engasjement innenfor de ulike regimene, bilateralt og i andre internasjonale sammenhenger hvor disse spørsmålene drøftes.