Skriftlig spørsmål fra Siri Hall Arnøy (SV) til justisministeren

Dokument nr. 15:439 (2002-2003)
Innlevert: 28.03.2003
Sendt: 28.03.2003
Besvart: 04.04.2003 av justisminister Odd Einar Dørum

Siri Hall Arnøy (SV)

Spørsmål

Siri Hall Arnøy (SV): Viser til en artikkel i Asker og Bærums Budstikke av 25. mars, hvor det fremkommer at Ila fengsel, forvarings- og sikringsanstalt ikke har råd til å behandle sikringsdømte innsatte utenfor anstalten. Forvaringsinstituttets hensikt er ikke kun å verne samfunnet, men også å tilrettelegge for endring i atferd. Behandling vil i så måte være en svært viktig del av forvaringen.
Hva vil statsråden gjøre for å sikre at Ila fengsel, forvarings- og sikringsanstalt tilpasser seg den nye soningsformen ved å gi alle sikringsdømte mulighet for psykologbehandling?

Begrunnelse

Terapi skal fungere som hjelp til å endre seg under forvaringen. De sikringsdømte er avhengige av å kunne vise til en bedring i atferd for å eventuelt kunne redusere forvaringstiden. Terapi er også særdeles vesentlig i forhold til å begrense faren for gjentakelse. Institutt for Klinisk Sexologi og Terapi har erfart at behandling utenfor murene er viktig, og at det er motiverende i seg selv at behandlingen foregår utenfor anstalten. Justisdepartementet anbefaler også at behandlingen gis utenfor fengselet.

Odd Einar Dørum (V)

Svar

Odd Einar Dørum: Det erkjennes at mange forvaringsdømte og sikringsdømte har et større behov for rehabiliteringstiltak herunder helsetjenester enn andre innsatte. Det er også riktig som representanten Hall Arnøy påpeker at endring at atferd er en viktig målsetting når man tilrettelegger innholdet i straffegjennomføringen for særreaksjonsdømte generelt. Her vises til føringer som ble gitt av Regjeringen i Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) Om lov om endringer i straffeloven og i enkelte andre lover (endring og ikraftsetting av strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner samt endringer i straffeloven §§ 238 og 239).
Ansvaret for helsetjenesten i fengslene ligger hos helsemyndighetene og det vil være helsevesenets ansvar å vurdere den enkeltes behov for behandling, hva slags type behandling som er aktuell, hvor behandlingen skal foregå osv. Det er imidlertid viktig at forholdene innen kriminalomsorgen praktisk legges til rette for at behandling om nødvendig kan gjennomføres utenfor anstalten. For eksempel ved fremstilling av innsatte til det aktuelle behandlingstilbudet. Dette er prinsipper som også gjelder for innsatte ved Ila.
Jeg har fått opplyst fra Ila fengsel, forvarings- og sikringsanstalt at man det siste året kjenner til en innsatt som ikke har fått ekstern behandling på det tidspunkt da det ble etterspurt. Det er imidlertid ikke økonomiske eller praktiske forhold ved fengselsdriften som var årsaken til dette.
Det er særdeles viktig at det er et godt samarbeid mellom fengslene og samarbeidspartnere som helsemyndighetene til beste for den innsatte. Jeg har forsikret meg om at Ila har som en klar målsetting at alle innsatte som får etablert et behandlingstilbud utenfor fengslet skal gis praktisk mulighet til å kunne gjennomføre behandlingen.