Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Dokument nr. 15:265 (2001-2002) Innlevert: 18.03.2002 Sendt: 18.03.2002 Besvart: 22.03.2002 av miljøvernminister Børge Brende
Karl-Anton Swensen (Kp): Det har lenge vært ønske om en bedre koordinering av havarivernet for større fartøyer. Ansvaret er i utgangspunktet lagt til det kommunale oljevernet og kommunal havnemyndighet. Gjentatte hendelser, særlig i de senere år, har gjort det klart at slike havarier krever ressurser som går langt ut over det som kan handteres av lokale myndigheter, og det oppstår derfor forsinkelser i en situasjon som krever rask handling. Hva gjøres for å oppnå klarere ansvarsforhold og raskere reaksjonstid?
Børge Brende: Beredskapen mot akutt forurensning ved skipsulykker etc. ivaretas i dag av kommunal og statlig beredskap. Kommuner skal sørge for nødvendig beredskap mot mindre tilfeller av akutt forurensning som kan inntreffe eller medføre skadevirkninger innen kommunen. Den kommunale beredskapen er organisert i 34 Interkommunale utvalg mot akutt forurensning (IUA).Den statlige beredskapen er rettet mot bekjempelse av akutt forurensning som ikke dekkes av privat og kommunal beredskap. Det statlige oljevernutstyret er plassert i 15 depoter langs kysten. Hvert depot har en depotstyrke på ca. ti personer. Plassering av depotene og utstyr som lagres er basert på SFTs miljørisiko- og beredskapsanalyse. Oljevernutstyr fra SFT er også plassert ombord i kystvaktfartøyer og oljevernfartøyer som kan seile direkte til skadestedet. Ved skipshavari som medfører større tilfeller av akutt oljeforurensning vil SFT normalt aksjonere med sin beredskapsorganisasjon og lede aksjonen. Kommunen eller IUA vil aksjonere med sin beredskapsorganisasjon og inngå som en viktig del av det statlige beredskapsapparatet. Normalt fungerer samarbeidet mellom kommunene og SFT ved aksjoner meget godt, jf. for eksempel "Green Ålesunds" havari utenfor Haugesund.For å effektivisere og klargjøre ansvar har Miljøverndepartementet samlet det statlige ansvaret for nødlossing og ansvaret for å fjerne akutt oljeforurensning fra havarist hos SFT. Ansvaret var tidligere delt mellom Sjøfartsdirektoratet og SFT. For å bedre sikkerheten og beredskapen langs kysten har Regjeringen i St.meld. nr. 12 for 2001-2002 Rent og rikt hav varslet at den vil:- utrede konsekvensene av en utvidelse av territorialfarvannet fra 4 til 12 nautiske mil med sikte på å fremme lovproposisjon til Stortinget snarest mulig - etablere påbudte seilingsleder for skipstrafikk som representerer en miljørisiko - arbeide for at det etableres internasjonale regler om plikt til å forhåndsvarsle risikobetonte transporter. I påvente av internasjonale regler vil Regjeringen ta opp spørsmålet om varslingsavtale for slike transporter med Russland - styrke den maritime trafikkontrollen og overvåkingen - vurdere hvordan slepebåtkapasiteten i Nord-Norge kan styrkes - styrke oljevernberedskapen langs kysten ved å sørge for en bedre utnyttelse og samordning av private og statlige beredskapsressurser overfor større tilfeller av akutt forurensing - legge til rette for en overføring av SFTs ansvar for statlig beredskap mot akutt forurensing til Kystverket.Kystverket har i dag ansvaret for forebyggende tiltak mot skipsulykker, som farledsmerking og overvåking av skipstrafikken. Overføring av ansvaret for statens beredskap mot akutt forurensning fra SFT til Kystverket vil innebære at ansvaret for forebyggende tiltak og ansvaret for opprydning etter skipsulykker blir samlet i Kystverket og dermed i større grad kan sees i sammenheng.Det forventes økt oljetransport i de nordlige havområdene som følge av planer om økt petroleumsaktivitet i Barentshavet og Nordvest-Russland. SFT arbeider derfor med en analyse av beredskapsbehovet for den nordlige landsdelen i lys av det endrede risikobildet.Regjeringen vil styrke og effektivisere den statlige oljevernberedskapen i årene fremover. SFT utreder hvordan en kan få en bedre utnyttelse og samordning av de private og de statlige beredskapsressursene overfor større tilfeller av akutt forurensning. I denne sammenhengen legges det blant annet vekt på responstiden ved tilfeller av akutt forurensning.