Begrunnelse

Som nevnt i spørsmålet kom Sundar til Norge i 1991 og til Herøy kommune i Nordland i 1994. Ved ankomst ble det gitt feilaktige opplysninger til myndighetene, og det samme skjedde da fru Sundar kom til Norge noe senere. Etter granskinger av de feilaktige opplysningene fattet UDI vedtak om utvisning av ekteparet i 1997.
Utvisningen skjedde ikke.
Sundar hadde da arbeidet ved Herøy Filetfabrikk siden 1994, og var meget godt likt på arbeidsplassen.
I 1998 ble arbeidstillatelsen trukket tilbake.
Med en utvisning hengende over seg fikk familien store problemer da fru Sundar var gravid og fødte sitt første barn dette året.
Siden fødte fru Sundar barn nummer to i 2000.
Justisdepartementet påla familien selv å dokumentere at de ikke fikk innreisetillatelse til sine respektive land, henholdsvis India og Malaysia. Myndighetene i de respektive landene har muntlig (får ikke skriftlige svar) uttalt at de ikke vil akseptere barna til Sundar, da disse er født i Norge. Dette betyr at dersom familien må reise ut av Norge må familien splittes. Herøy kommune vil ha denne familien, og Sundar får komme tilbake til sin arbeidsplass når det måtte være. Med å gi Sundar arbeidstillatelse kunne han forsørge sin familie, samtidig fikk familien, og ikke minst barna, en verdig livssituasjon.
I FNs barnekonvensjon artikkel 7 står det at alle barn har rett til statsborgerskap og til å vokse opp sammen med sine foreldre. Disse to barna har snille og gode foreldre, men de mangler statsborgerskap. Egentlig eksisterer ikke disse barna. Barna som ingen land vil ha. Det bør ligge rom for tilgivelse i denne saken, slik at folks rettsoppfatning ikke krenkes, og at man slipper å snakke om menneskerettighetskrenkelser. Det haster.