Skriftlig spørsmål fra Einar Olav Skogholt (A) til helseministeren

Dokument nr. 15:465 (2000-2001)
Innlevert: 14.06.2001
Sendt: 14.06.2001
Besvart: 22.06.2001 av helseminister Tore Tønne

Einar Olav Skogholt (A)

Spørsmål

Einar Olav Skogholt (A): Mange foreldre ønsker sterkt å engasjere seg ved mistanke om at deres barn misbruker narkotiske stoffer. Når barnet er over 16 år og motsetter seg foreldrenes innsyn i prøver o.l. kan ikke legene utlevere slike opplysninger til foreldrene, på grunn av taushetsplikten.
Hva kan helseministeren gjøre for å endre på dette forholdet?

Begrunnelse

Foreldre sliter ofte med en mistanke om at deres barn misbruker narkotiske stoffer, og de ønsker å gripe inn med tiltak for å få dette stoppet så tidlig som mulig. Til tross for at politiet er koplet inn og til tross for at legene avslører narkotikamisbruk kan ikke slike opplysninger gis til foreldrene når barnet er over 16 år og motsetter seg slikt innsyn fra foreldrene. Taushetsplikten forhindrer dette. Jeg tror mange ungdommer kunne ha kommet tidlig ut av sine narkotikaproblemer dersom foreldrene kunne ha fått slike opplysninger og kunne ha satt inn mottiltak i tide.

Tore Tønne (A)

Svar

Tore Tønne: Stortingsrepresentant Einar Olav Skogholt har stilt spørsmål til helseministeren vedrørende legers taushetsplikt overfor foreldre til barn over 16 år, der legen vet at barnet misbruker narkotika. Stortingsrepresentanten spør hva helseministeren kan gjøre for å endre på forholdet vedrørende taushetsplikten i ovennevnte situasjon, slik at foreldrene på et tidligere tidspunkt kan bli kjent med problemene og sette inn mottiltak.
Hovedregelen om legers taushetsplikt følger av den nye helsepersonelloven av 2. juli 1999 nr. 64 § 21. Her fremgår det at helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsbilde eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell. Formålet med taushetspliktbestemmelsene er å verne pasientens integritet og sikre befolkningens tillit til helsetjenesten og helsepersonell.
Taushetsplikten er imidlertid ikke til hinder for at opplysningene gjøres kjent for andre i den utstrekning den som har krav på taushet samtykker, jf. helsepersonelloven § 22. Videre er det gjort begrensninger i taushetsplikten i helsepersonelloven § 23. Det fremgår her bl.a. at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysningene gis videre etter regler fastsatt i lov. Jeg vil nedenfor nevne noen slike lovbestemte unntak fra taushetsplikten.
I pasientrettighetsloven er det gitt regler om hvem som kan samtykke til helsehjelp og regler om informasjon til pårørende når pasienten er mindreårig. Ifølge pasientrettighetsloven § 4-3 første ledd bokstav b er den "helserettslige myndighetsalderen" 16 år. Barn som har fylt 16 år innehar derfor kompetanse til å ta avgjørelser vedrørende helsemessige spørsmål som angår en selv. For barn under 16 år er det foreldrene eller andre med foreldreansvaret som har rett til å samtykke til helsehjelp, jf. § 4-4.
Når pasienten er under 16 år, skal foreldre eller andre med foreldreansvaret som hovedregel informeres om barnets helsetilstand og eventuell medisinsk behandling, jf. pasientrettighetsloven § 3-4 første ledd. Det vil i praksis si at helsepersonell ikke kan unnlate å informere foreldrene om bruk av ulovlige rusmidler, herunder resultater av urinprøver.
Bestemmelsen i pasientrettighetsloven § 3-4 første ledd innebærer at helsepersonell som hovedregel har taushetsplikt overfor foreldre når det gjelder barn over 16 år. Det er imidlertid gjort unntak fra denne regelen i § 3-4 tredje ledd, av hensyn til foreldres omsorgs- og foreldreansvar som etter barneloven varer frem til barnet fyller 18 år. Informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret, skal således gis foreldre når pasienten er under 18 år. Det er viktig at foreldre tilføres informasjon slik at man gis mulighet for å oppfylle omsorgsansvaret for barna sine. Man tenker her i første rekke på situasjoner hvor det er overhengende fare for barnets liv, for eksempel i form av en overdose. Hva slags informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret må avgjøres etter en konkret vurdering, men det kan generelt sies at det her stilles høye krav for at opplysninger skal gis.
Det følger av legemiddelloven av 4. desember 1992 nr. 132 § 25 første ledd at lovbestemt taushetsplikt ikke er til hinder for at opplysninger om mulig misbruk av narkotika gis til Statens helsetilsyn. Andre ledd i bestemmelsen pålegger leger, tannleger, veterinærer, apotekere m.fl. etter anmodning å gi Statens helsetilsyn opplysninger om bestemte personers mulige misbruk av narkotika m.v. Legen vil da ha plikt til å gi taushetsbelagte opplysninger videre til Helsetilsynet. Disse to bestemmelsene i § 25 er begrunnet dels ut fra hensynet til pasientens beste og dels ut fra samfunnsmessige hensyn. Dette fremgår bl.a. av Ot.prp. nr. 43 (1991-92). Lovbestemt taushetsplikt kunne i praksis vært til hinder for at Helsetilsynet får faktiske opplysninger om bestemte personers misbruk. Bestemmelsen i § 25 medfører derimot at man kan gripe inn for å bringe vedkommende under medisinsk forsvarlig tilsyn og behandling. Misbruk av narkotika medfører så store skadevirkninger både for den enkelte og samfunnet, at Helsetilsynet bør få mulighet for å skaffe seg de opplysninger man trenger for å forebygge slikt misbruk.
Hovedregelen om taushetsplikt i helsepersonelloven § 21 er ikke til hinder for at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre, jf. helsepersonelloven § 23 nr. 4. Hensynene som taler for å bryte taushetsplikten, må veie vesentlig tyngre enn hensynet som taler for å bevare taushet. En sier gjerne at det her dreier seg om nødrettsbetraktninger. En slik "nødsituasjon" kan være videreformidling av taushetsbelagte opplysninger for å motvirke skader av et visst omfang. Et eksempel på dette kan være at helsepersonell kontakter politiet og gir opplysninger om at pasienten er påvirket av narkotika etc, men likevel har tenkt å kjøre bil. Det er strenge krav som stilles for å bryte taushetsplikten, og det er neppe tilstrekkelig til å gi opplysninger videre at en lege vet at en pasient misbruker narkotika.
Avslutningsvis vil jeg fremheve at hensynet bak taushetspliktbestemmelsene er å sikre befolkningens tillit til helsetjenesten og helsepersonell. Taushetspliktbestemmelsene skal bidra til at pasienter oppsøker helsetjenesten ved behov for helsehjelp, selv om de f.eks. er narkomane eller kriminelle. Dette hensynet er også gjeldende for mindreårige mellom 16 og 18 år.
Jeg vil også fremheve viktigheten av et så godt samarbeid som mulig mellom lege, mindreårig misbruker og de med foreldreansvaret. Det ønskelige vil være at legen kan få den mindreårige misbrukeren til å samtykke i at foreldrene får opplysninger, slik at et godt samarbeid kan føre til en best mulig behandling og oppfølging.
Jeg kan som helseminister ikke endre reglene om taushetsplikt på annen måte enn ved en lovendring.