Terje Knudsen (FrP): Etter krigen i løpet av årene 1945-47 senket de allierte 35 tyske skip lastet med 132 000 tonn livsfarlige stridsgasser i tillegg til andre typer ammunisjon. De allierte ville kvitte seg med lagrene av tyske giftgasser og det man kalte overskudd av tysk tonnasje.
Hva vil ministeren gjøre for at skipsvrakene kan lokaliseres og beredskap gjennomføres som eliminerer den store giftfaren langs norskekysten?
Vedlegg til spørsmål:
Vi vet fra danske kilder at giftbombene har påført mange fiskere betydelige skader når de ha fått slike gassbomber i redskapene. Særlig sennepsgassen kan være vanskelig å oppdage straks, noe som gjør den dobbelt farlig. Den gir nemlig ingen øyeblikkelig smertereaksjon, men dersom den ikke blir fjernet fra huden innen fem minutter, blir resultatet etsende brannsår i tillegg til at lungene skades ved innånding. Fiskerne i Østersjøen får opp sennepsgassen som myke, brune klumper som kleber seg til hendene og som har en frisk sennepsliknende lukt. Den er også beskrevet som duft av nyslått høy.
Foreløpig er det ikke rapportert slike spor av giftgasser i norske farvann, men vi vet at bombene ligger der og at de en gang vil begynne å lekke, kanskje bare om få år. Det burde være på høy tid å styrke beredskapen mot denne tikkende miljøbomben utenfor stuedøren vår.
Begrunnelse
I løpet av november vil EU-parlamentet starte debatten om nytt regelverk for sikkerheten til sjøs. Debatten fremskyndet av to havarier det siste året, "Erika"s forlis sist ved nyttårstid og gasstankeren "Levoli Sun"s totalhavari i Biscaya de siste dagene nå i oktober. Gasstankeren var lastet med 4 000 tonn av det svært giftige kjemikaliet styren, som er begynt å lekke ut. Forliset i Biscaya har utløst en heftig debatt i Frankrike om risikoen for forgiftning av fisk- og fugleliv langs kysten. Disse hendelsene burde rette norske myndigheters oppmerksomhet nok en gang mot den giftgasstrusselen som foreligger i Skagerrak og Nordsjøen fra Arendal via Lindesnes i syd til Stord i nord. Her ligger det trettifem tyske skipsvrak lastet med 132 000 tonn livsfarlige stridsgasser i tillegg til andre typer ammunisjon. De har ligget her siden 1945-47 da de ble senket av de allierte som ville kvitte seg med lagrene av tyske giftgasser og det man kalte overskudd av tysk tonnasje. Tilsvarende senkning av skip lastet med omkring femti tusen tonn giftbomber foregikk i Østersjøen, særlig i de grunne farvannene omkring Bornholm. Her har både svenske og danske fiskere allerede fra 1950-årene fått gassbomber i redskapene sine og pådratt seg til dels store skader av de etsende gassene som lekker ut. Det dreier seg blant annet om sennepsgass, som i løpet av timer kan forårsake livstruende skader på hud og lunger, og om andre gasser som tyske militære hadde planlagt å bruke i krigens siste faser. Sennepsgass ble anvendt i kampene i første verdenskrig med dødelig virkning for de soldatene som innåndet gassen eller fikk den på huden. Under andre verdenskrig uteksperimenterte tyskerne dessuten med tre såkalte nervegasser, Tabun, Sarin og Soman som alle er dødelige ved innånding. Man regner med at alle tre sammen med sennepsgass finnes i vrakene. Ut på høsten 1990 gjennomførte norske militære forsøk med både sennepsgass og nervegasser i et eksperiment på Andøya. Resultatene fra eksperimentet ble lagt fram for nedrustningskonferansen i Genève 1991. Gassgranatene i de tyske vrakene veier vanligvis omkring seks hundre kilo hver. Ingen vet når granatene kan begynne å lekke ut gass som følge av rustangrep på stålet i granatene. Det kan skje når som helst. I Østersjøen hvor bombene lå på dybder fra bare 25 til 100 meter, startet lekkkasjene etter rustangrep allerede etter et par år. Rundt norskekysten ligger vrakenë på dyp fra 200 meter utenfor Rogaland ned til 750 meter i Skagerrak, og i vrak som er opp til hundre år gamle. Vi kan risikere livstruende giftlekkasjer når som helst. De elste og minste av vrakene, dampskipet "Taurus" på bare 1 158 bruttotonn var bygget i 1895 og er altså 105 år og sikkert nok sterkt angrepet av rust. Når det bryter sammen, vil granantene spres utover og være ekstra utsatt for lekkasje. De fleste av skipene som ble senket, var på mellom 5 000 og 8 000 bruttotonn. De første som ble senket i Skagerrak i oktober 1945, Hamburg-Sydamerikalinjens "Patagonia" var på 5898 br.t. mens det største tilhørte samme rederi "Monte Pascoal" var på 1 3870 br.t., et meget stort skip på den tiden. Det var bygget i 1930. De øvrige skipene var eldre. Norske miljøvernmyndigheter har fra tid til annen foretatt kontroll av ett av disse vrakene ved Lindesnes og hevder at faren for lekkasjer ikke synes å være overhengende. Men hittil er det ikke gjort noe for å gjennomføre en sikker lokalisering av de øvrige vrakene og derfor er det heller ikke foretatt undersøkelser av disse. Med tanke på fremtidig fiske i disse farvannene og like mye faren for spredning av giftstoffer langs kysten burde tiden være inne for så langt mulig, å sikre oss mot lekkasjer fra disse enorme giftlagrene på havbunnen. De representerer en potensiell trussel mot livet i havet og på kysten, også mot menneskene som arbeider og ferdes her.