Svar
Sylvia Brustad: Jeg antar spørsmålet gjelder familien (...) med tre barn, som ble uttransportert til Kosovo 23. oktober i år.
Til orientering kan jeg opplyse at jeg ga en redegjørelse i Kommunalkomiteen i Stortinget 1. november i år, vedrørende bl.a. situasjonen for denne familien. Komiteen fikk også overlevert en skriftlig gjengivelse av redegjørelsen. Denne følger vedlagt.
Etter at jeg ble kjent med at familien (...) hadde blitt uttransportert på et tidspunkt hvor det var gitt signaler om at vi ville vurdere å begrense returer for barnefamilier uten tilgjengelig bolig i Kosovo, tok jeg straks initiativ for å undersøke situasjonen for familien.
Bl.a. som følge av en del opplysninger som har vært fremstilt i norske medier, har representanter for norske myndigheter foretatt flere besøk til (...) familien for å få en sikker klarlegging av deres situasjon. Vi har også besøkt familien etter at den generelle uttransporteringsstansen for barnefamilier ble innført 25. oktober i år og også etter at jeg ga min redegjørelse i kommunalkomiteen 1. november. Representanter for Kommunal- og regionaldepartementet besøkte familien senest 25. november i år.
Etter de undersøkelser som er gjort av norske myndigheter gjennom flere samtaler og besøk på familiens bosted, har man ikke funnet noe grunnlag for å konstatere at familien har møtt problemer ved retur som tilsier at de har et særskilt behov for oppfølging fra norske myndigheter. Det er ingen holdepunkter for at familien er spesielt vanskeligstilt hverken i forhold til å klare seg gjennom vinteren eller i forhold til den fremtidige situasjonen.
Familien bodde opprinnelig i en boligdel av en driftsbygning. Selv om det er skader på driftsbygningen er boligdelen både av en slik karakter og i en slik forfatning som er relativt vanlig i Kosovo. Før krigen benyttet familien kjøkken og bad i naboboligen som tilhørte (...) far. Denne boligen er nå totalødelagt.
Familien bor i dag i et oppholdsrom med innlagt strøm i en nabobolig som tilhører (...) onkel. Boligen er en toetasjers mursteinsbygning hvor byggearbeidet ble påbegynt i 1987. Grunnflaten i huset er ca. 100 kvadratmeter. Annenetasjen er ikke ferdigstilt og er i dag ikke beboelig. Onkelen og tanten bor alene i denne boligen, og familien (...) har fått forsikringer om at de kan disponere et av boligrommene i 1. etasje så lenge de har behov for det. Det kan for øvrig opplyses at det i henhold til familiens kusine finnes fire andre (...) familier fra samme landsby som har vært/er i Norge. Ingen av deres hus er skadet. Det ville på denne bakgrunn være svært avvikende fra kosovoalbansk kultur dersom familien (...) ikke skulle få anledning til å bo enten hos disse eller hos onkelen inntil familien selv har funnet en varig boligløsning. Både familien selv og onkelen har for øvrig bekreftet overfor norske myndigheter at de kan fortsette å bo hos onkelen så lenge det er nødvendig. Det bemerkes i denne sammenheng at den norske tilbakevendingsattacheen ikke er kjent med noe enkelttilfelle hvor tilbakevendte familier har blitt kastet ut av slektninger som de har hatt et behov for midlertidig opphold hos.
Ut i fra de undersøkelser som er foretatt av norske myndigheter i forhold til kostnadene ved boligbygging i Kosovo, kan det for øvrig bemerkes at familien (...) må vurderes å ha gode muligheter for å bygge en ny bolig, eller å utbedre sin tidligere bolig. Familien fikk tilsammen kr. 75 000,- i tilbakevendingsstøtte fra norske myndigheter da de første gang returnerte til Kosovo i januar/februar 2000. De brukte ca. kr. 40 000,- av disse pengene under sitt 3 uker lange opphold i Kosovo. Da norske myndigheter var i kontakt med familien første gang etter at de ble returnert i oktober i år, opplyste de at de fortsatt hadde igjen ca. kr 35 000,- av tilbakevendingsstøtten. Ut i fra FN-standard vil et nytt hus for familien kreve 30 kvadratmeter. Kostnadene hos lokale byggvarefirmaer tilsier at prisen for dette vil være ca. kr. 25 000,- dersom familien utfører arbeidet selv. Dersom man leier inn arbeidskraft vil prisen måtte økes med ca. kr. 6 000 -7 000,-.
Avslutningsvis vil jeg tilføye at familien (...) med unntak for de alminnelige vanskelighetene ved situasjonen i Kosovo, ikke har opplyst om noen andre særskilte problemer overfor norske myndigheter etter at de returnerte. Dette gjelder også i forhold til barna som har fått skoleplasser på hjemstedet.
Vedlegg til svar:
Statsråd Sylvia Brustad: Redegjørelse i kommunalkomiteen 1. november 2000 om kosovoalbanske barnefamiler og tilbakevending/retur.
Jeg viser til brev fra komiteen av 27.10.00 med vedlagt brev av 26.10 til komiteen fra Magnhild Meltveit Kleppa.
Bakgrunn
Den tidligere regjeringen besluttet våren 1999 å ta ut ca 6000 personer fra Kosovo som befant seg i flyktningleire i Makedonia, der de hadde søkt tilflukt fra forfølgelse og krigshandlinger i Kosovo. Disse, og ca 2000 andre personer fra Kosovo som enten hadde kommet til Norge som asylsøkere før krigen eller før august 1999, ble gitt kollektiv beskyttelse i Norge. Ca. 8000 personer fra Kosovo ble gitt tillatelse til ett års opphold uten at det ble foretatt noen individuell vurdering av om den enkelte sto i fare for å bli forfulgt. Forutsetningen var at de skulle returnere til Kosovo så snart det var trygt.
Allerede 06.08.1999 opphevet Regjeringen Bondevik beslutningen om å gi personer fra Kosovo kollektiv beskyttelse fordi det ikke lenger forelå noen generell fare for forfølgelse. Opphevelsen innebar at tillatelsene ikke kunne fornyes. Ønsket noen å fremme en søknad om beskyttelse når den ettårige tillatelsen gikk ut, måtte det gjøres i form av å fremme en søknad om asyl. Alle de 8000 som fikk kollektiv beskyttelse hadde rett til tilbakevendingsstøtte på kr 15 000 pr person i familien, dersom de vendte frivillig tilbake til Kosovo før utløpet av den kollektivt gitte tillatelsen. Våren 2000 ble det klart at en rekke kosovoalbanere ville søke asyl for å få en individuell vurdering av sin sak. Det ble da besluttet å etablere en favoriserende særordning. Disse skulle likevel få tilbakevendigsstøtte selv om den ettårige tillatelsen deres var gått ut. Forutsetningen var at de frivillig reiste til Kosovo innen en måned etter at de fikk avslag fra Utlendingsdirektoratet på sin søknad om asyl (dvs beskyttelse mot forfølgelse) og opphold på humanitært grunnlag. Til nå har ca 3400 personer fra Kosovo reist frivillig fra Norge med slik støtte. I tillegg er ca 100 personer returnert ved tvang som følge av at de ikke har reist frivillig innen utløpet av utreisefristen.
Norske myndigheters kontakt med FN-adminstrasjonen i Kosovo, UNMIK og deres vurderinger
Norske myndigheter har helt siden FN overtok administrasjonen av Kosovo, hatt løpende kontakt med de ulike UNMIK - organene og UNHCR. UNMIK har opprettet en særskilt komité for returspørsmål, hvor bl.a. UNHCR og OSSE er representert. Vi har hatt løpende kontakt med denne komiteen i forhold til utformingen av den norske returpolitikken. I et møte 1. august i år ble planene for den norske returpolitikken lagt frem for komiteen i et eget møte. UNMIK hadde ingen innvendinger til denne.
Jeg var også selv i kontakt med ulike representanter for FN-administrasjonen under mitt opphold i Kosovo i august i år. Det ble gjentatte ganger sagt at sikkerhetssituasjonen for kosovoalbanere generelt ikke utgjorde noe problem. Derimot ble det fremholdt at gjenoppbyggingen i Kosovo ikke gikk så raskt som forventet. Det var derfor en frykt for at land som hadde tatt i mot store antall kosovoalbanere skulle sende mange tilbake i vinterperioden. Dette ville utgjøre en belastning for systemet, og spesielt hvis dette var personer som ikke hadde bolig eller var syke og hjelpetrengende. Ut fra den norske ordningen med tilbakevendingsstøtte, ble det understreket at dette var en meget generøs ordning og det ble også påpekt at de som returnerte med slik støtte hadde mulighet for hjelpe seg selv. Hjemsendte innen denne kategorien ville ikke belaste systemet på samme måte som personer som ble sendt hjem fra andre land uten tilbakevendingsstøtte eller med langt mindre ytelser.
Representanter for norske myndigheter var også tilstede da UNMIK presenterte sitt oppdaterte Policy Paper om repatriering av kosovoalbanere i oktober i år. Så snart jeg ble kjent med UNMIKs anbefalinger, sørget jeg for at det ble foretatt en vurdering av hvilke tiltak som kunne være aktuelle fra norsk side, og spesielt da i lys av de signaler jeg fikk under oppholdet der.
Representanter for norske myndigheter tok derfor, som første land, initiativ til et eget møte med UNMIK 18. oktober i år for å få utdypet en del av innholdet i deres nye anbefaling. På dette møtet presiserte UNMIK at hovedformålet med appellen var å få en begrensning i antallet returer for personer som ikke har bolig. Når det f.eks. gjaldt unge enslige menn, ville det ikke være noe større problem med retur selv om disse manglet bolig, fordi disse lett ville få plass hos familiene. I tillegg til problemer med bolig, var UNMIK også opptatt av å unngå retur av personer som er i en sårbar situasjon f.eks. personer som vil utgjøre en særskilt belastning for helsevesenet eller sosialvesenet m.v. På samme måte ønsket man at det ikke skulle returneres for mange familier med barn i skolepliktig alder midt i skoleåret.
Appellen for UNMIK må i første rekke forstås som en politisk oppfordring, der man i tillegg til hensynet til den enkelte, også har lagt vekt på hensynet til UNMIKs arbeid med å etablere velfungerende samfunnsstrukturer i Kosovo. Appellen fra UNMIK om å begrense returene i vinterperioden, kan ikke tolkes slik at personer uten bolig eller barnefamilier som ikke får skoleplass til barna mv., har rett til beskyttelse i henhold til gjeldende flyktningrettslige vurderinger.
Når det gjelder hvilke grupper som fortsatt kan ha behov for beskyttelse, gav UNHCR allerede i mars i år ut et sammenfattende notat med oversikt over hvem som bør vurderes særskilt med sikte på individuell beskyttelse. I samme notat redegjorde også UNHCR for hvilke grupper man mente måtte vurderes særskilt ut fra rene humanitære grunner. Dette er anbefalinger som vi har gått nøye gjennom og som tillegges stor vekt ved vurderingen av de enkelte saker.
Også etter at det ble truffet beslutning om ikke å returnere barnefamilier med tvang frem til 1. mars neste år, har norske myndigheter vært i kontakt med FN-administrasjonen og orientert om beslutningen. Det ble igjen presisert at UNMIK ikke har kommet med en generell oppfordring om ikke å returnere noen barnefamilier, spesielt i lys av den norske ordningen med tilbakevendingsstøtte, men at de har påpekt at det eventuelt kan belaste skolesystemet dersom mange vender tilbake midt i skoleåret. Den norske beslutningen bidrar således til å redusere den totale belastningen over vinteren, hvilket de var takknemlige for. Det ble ellers pekt på at antallet potensielle returer fra Norge også er forholdsvis lavt sammenlignet med potensialet fra andre land, og som sådan derfor ikke er noe stort problem.
Ordningen med midlertidig returstans
Som det fremgår ovenfor ønsket jeg, før det ble truffet noe beslutning som følge av UNMIKs nye anbefalinger, bl a å ta kontakt med UNMIK for å få en ytterligere belysning av deres holdninger mv, herunder til hvordan de stilte seg til retur av barnefamilier som returnerte med tilbakevendingsstøtte fra Norge. Jeg ønsket også å undersøke hvordan andre land ville forholde seg til UNMIKs anbefalinger. Det siste fordi det er ønskelig at norske myndigheter i størst mulig grad samordner sin returpolitikk med de øvrige tilfluktslandene. Blir det for store forskjeller i returpolitikken, leder det erfaringsmessig til at asylsøkere forflytter seg mellom tilfluktslandene og drar til det landet som fører den mest "gunstige" politikken når de har fått avslag i det opprinnelige oppholdslandet.
Spørsmålet om å innføre stopp i returer har også en annen side. Vi vet av erfaring at asylsøkere som har fått avslag, ofte får falske forhåpninger om at de likevel vil få oppholdstillatelse når det iverksettes en returstans. Mange opparbeider seg etter hvert tilknytning til Norge og jo lengre tid de er her, jo mindre innstilt blir de på å returnere. Dette gjelder særlig personer som har funnet seg arbeid i Norge og barnefamilier. Lenger opphold her bidrar altså til å vanskeliggjøre gjennomføringen av returer i mange saker. Også dette var forhold jeg mente man burde vurdere nærmere. Det samme gjelder de økonomiske konsekvensene. Tilsvarende ville jeg vurdere om tilbakevendingsstøtten skulle opprettholdes ved en eventuell returstans.
Beslutningen om at kosovoalbanske barnefamilier ikke ville bli sendt ut med tvang før etter 1. mars neste år, dvs en midlertidig returstans for barnefamilier, ble truffet 25. oktober i år.
Denne innebærer at alle familier med barn under 18 år vil få lov til å bli i landet til 1. mars 2001 selv om de får eller har fått endelig avslag på sine asylsøknader før dette tidspunktet. Ordningen omfatter alle kategorier av barnefamilier, dvs. både barnefamilier som har hatt kollektiv beskyttelse og barnefamilier som kom til Norge som asylsøkere etter at kollektiv beskyttelse ble opphevet 6. august 1999. Fordi det ikke er mulig å undersøke om søkerne faktisk vil disponere en bolig ved retur, er alle barnefamilier omfattet av beslutningen.
De fleste som ble evakuert i forbindelse med krigen i Kosovo oppholder seg fortsatt i statlige mottak. Her vil de kunne bli boende fram til utreise etter 1. mars 2001 eller utløpt utreisefrist. Ytelser i henhold til pengereglementet for statlige mottak vil bli opprettholdt fram til samme tidspunkt. Familiene vil også beholde ytelser som barnetrygd og eventuell kontantstøtte. Barna vil følge undervisning i skolen på vanlig måte. Voksne kan delta i eventuelle tilbakevendingsprosjekter og lignende.
En del familier er av medisinske eller sosiale årsaker bosatt i en kommune, eller de har flyttet til en kommune på egen hånd. Barnefamilier vil fortsatt kunne bli boende i kommunen fram til 1. mars 2001 eller til gitt utreisefrist. Kommunene vil få integrerings-tilskudd i henhold til reglene som gjelder for andre som er bosatt, men som reiser fra landet i tilskuddsperioden.
Selv om det er innført en midlertidig returstans for barnefamilier vil saksbehandlingen fortsette som før, slik at det blir fattet vedtak også i vinter. Personer som har arbeidstillatelse vil kunne fortsette å arbeide fram til utløpet av utreisefristen.
De som hadde/har rett til tilbakevendingsstøtte, vil opprettholde denne retten dersom de tar kontakt med Utlendingsdirektoratet (UDI) innen 1. mars for å få plass på returfly som vil bli satt opp av direktoratet. For de som mottar avslag fra UDI etter 1. mars, gjelder samme regel som hittil. De må ta kontakt med UDI for å avtale utreise innen en måned etter UDIs vedtak. De som ikke innretter seg etter UDIs vedtak men som blir i Norge inntil klagen er behandlet, mister retten til støtte.
Personer som var omfattet av den midlertidige returstansen, og som har fått vedtak som innebærer at de skal forlate Norge, men som ikke har meldt seg for UDI før 1. mars, vil bli sendt ut i henhold til ordinære rutiner dersom de gitte utreisefrister er oversittet.
Personer som ikke er omfattet av den midlertidige returstansen
Enslige og par uten barn, vil ikke være omfattet av den midlertidige returstansen, men forutsettes å kunne returnere også i vinter dersom de får avslag på sine søknader.
I disse tilfellene er det snakk om retur av en eller to voksne personer. Jeg legger til grunn at det vil være langt mindre problemer med å skaffe en boligløsning, dersom de ikke skulle ha en egen bolig å returnere til.
Jeg vil for øvrig understreke at også når det gjelder personer i denne kategorien som på grunn av individuelle forhold vil være særskilt sårbare i forhold til en retur, men uten at forholdet gir tilstrekkelig grunnlag for asyl eller oppholdstillatelse, vil det bli vurdert om det kan være grunnlag for en forlenget utreisefrist eller eventuelt en midlertidig oppholdstillatelse for et begrenset tidsrom.
Norske myndigheters vurdering av asylsøknadene fra kosovoalbanere
Alle som har søkt om asyl vil få sine søknader vurdert på individuelt grunnlag i forhold til alminnelig regelverk og praksis for asyl og oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Personer som ikke oppfyller de alminnelige vilkårene skal returnere til hjemlandet. For barnefamilier blir dette etter 1. mars neste år.
Mange kosovoalbanere baserer sin søknad om asyl på manglende eller dårlig bolig og mangel på arbeid. I tråd med alminnelig praksis er dette ikke forhold som alene kan gi grunnlag for oppholdstillatelse i Norge. Det samme gjelder i forhold til personer med helsemessige problemer, med mindre disse er svært alvorlige eller livstruende. Selv om søkerens helsemessige situasjon ikke alene gir tilstrekkelig grunnlag for å innvilge oppholdstillatelse, vil vi imidlertid i mer alvorlige tilfeller vurdere om det kan være aktuelt å utsette utreisefristen eller å innvilge en kortvarig oppholdstillatelse for at søkeren skal kunne få gjennomført behandlingen før retur.
Når det gjelder etniske minoriteter fra Kosovo er det ikke aktuelt å returnere disse til Kosovo ut fra den nåværende situasjonen.
Familien (...) situasjon
Familien (...) kommer fra Lipljan kommune. I kommunen var ca. 86% av boligene beboelige etter krigen. Dette tilsvarer situasjonen i de 3 andre kommunene hvor storparten av de som kom med luftbro til Norge og Vesten kom fra. Få av de evakuerte kom fra de midtre og vestre delene av Kosovo, hvor omfanget av krigsødeleggelser er dramatisk verre. Der er mellom 46% og 83% av boligmassen i de ulike kommunene alvorlig eller totalskadet. Boligsituasjonen i Vest-Kosovo preges da også av dette, og flere steder er det opprettet teltleire for boligløse. Over hele Kosovo har det siden krigen blitt vanlig at husløse tar inn hos andre i familien som har fått beholde huset. Mange unge familier bodde også sammen med storfamilien før krigen. Tilbakevendingsattacheen har i sitt arbeid besøkt OSSE og UNHCR i mange kommuner for å finne ut om noen nå blir kastet ut. Foreløpig er det ikke opplysninger om at så har skjedd. Tilbakevendingsattacheen har i løpet av sitt arbeid i Kosovo besøkt mange tilbakevendte familier som har tatt inn midlertidig hos slektninger. Ingen av disse er blitt truet med å bli kastet ut. Dette fordi det kosovoalbanske samfunn er bygget opp rundt storfamiliene og moral, ære, lojalitet og omsorg er knyttet til storfamilien. Kosovoalbanere strekker seg derfor svært langt for å hjelpe sine egne. Dette så vi jo også under Nato-aksjonene, våren -99.
Jeg finner ellers god grunn til å stille spørsmålstegn ved de opplysninger om familien (...) og bl a deres bosituasjon som er formidlet gjennom media i den senere tid. Det er for meg svært vanskelig å se at disse opplysningene bygger på den faktiske situasjonen. Representanter for norske myndigheter har ved to anledninger oppsøkt familien, snakket med dem og har vært vist rundt i så vel (...) hus, hans fars hus og onkelens hus. De følgende opplysningene er basert på disse besøkene.
Før krigen bodde (...) med ektefelle og barn i et mursteinshus som var bygget i 1982. Huset lå på farens eiendom. På spørsmål fra den norske tilbakevendingsattacheen om hvordan det sto til med dette huset, svarte (...) at den delen/det rommet de tidligere hadde bodd i, sto som før. Den delen der de hadde hatt stall var ødelagt. Huset hadde innlagt strøm og vann, som ikke er koblet til nå. Både hustypen og forfatning av huset er vanlig i Kosovo. På landsbygda henter mange vann fra brønn på gårdsplassen, og har ikke innlagt kloakk. (...) og hans familie brukte kjøkkenet og badet i mursteinshuset ved siden som tilhørte hans far. I dette ca. 70 m2 store huset bodde (...) far, mor og 4 øvrige familiemedlemmer. Farens hus er totalskadet. Dermed har (...) og hans familie ikke lenger tilgang på kjøkken og bad der. Familien har imidlertid mottatt tilbakevendingsstøtte og kan om de selv velger, oppgradere sin tidligere bolig, som allerede i dag er i bedre stand enn svært mange boliger i Kosovo.
(...) fortalte ellers at han før krigen tjente ca. 200 NOK pr. måned i jobben som økonom for et lokalt kosovoalbansk firma. Hans kone var sykepleier. Pengene de tjente var ikke nok til å overleve på. Farens åkerland var derfor et viktig element i familiens økonomi.
Ved tilbakekomsten flyttet (...) og familien inn hos onkelen i et romslig nyere mursteinshus, med tre rom, kjøkken og bad. I tillegg er det et anneks. Huset har strøm og varme. Det er bare (...) onkel og tante som bor der, i tillegg til familien (...) som disponerer et eget rom på 20 m2. Ved besøk fra tilbakevendingsattacheen 30.10.00 bekreftet alle at familien (...) kunne bo der så lenge de ville.
Ifølge (...) kusine, (...), finnes det fire andre navngitte (...) familier fra landsbyen som har vært/ er i Norge. Ingen av deres hus er skadet. Det vil være svært avvikende fra kosovoalbansk kultur om ikke (...) og hans familie kunne bo enten hos disse eller hos onkelen inntil de har tatt standpunkt til hva de vil gjøre videre.
(...) sa selv at familien hadde igjen 35 000 av en tilbakevendingsstøtte på totalt 75 000 NOK som de fikk utbetalt da de reiste til Kosovo første gang. Av disse pengene skal 40 000 ha gått med på til å dekke familiens 3 uker lange besøk til Kosovo i januar/februar 2000. Det gjenstående beløpet 35 000 NOK er uansett et anseelig beløp i Kosovo og utgjør flere brutto årslønner ifht det de fleste tjener i Kosovo. Basert på FN-standard vil et nytt hus for familien kreve 30 kvadratmeter. Utfra prisene hos lokale byggvarefirmaer kan de bygge nytt hus selv for ca. 25 000 NOK. Prisen blir ca. 6-7000 mer om de leier inn arbeidskraft. Dersom de leier inn hjelp vil det ta ca. 15 dager å bygge et hus, og ca. 4 uker om ved familiens gjør det ved egeninnsats. Ifølge Flyktningerådets representant bugner det av byggevarer i Kosovo. Byggevarene er tilgjengelig i hele Kosovo og prisene varierer i liten grad. I denne sammenheng er det og viktig å understreke at vinteren enda ikke er kommet til Kosovo og at byggeaktivitet fortsatt går for fullt over hele Kosovo.
Hva møter de som returnerer fra Norge
De færreste fra Norge er hjelpetrengende ved hjemvending til Kosovo. Dette skyldes i hovedsak tre forhold: 1) Norge forholder seg til UNHCR sine anbefalinger om ikke å sende hjem de mest utsatte gruppene, dvs disse får enten oppholdstillatelse eller utsatt utreise til våren 2) De fleste av kosovoalbanerne som kom til Norge gjennom evakueringsprogrammet, kom fra den minst skadede delen av Kosovo, og 3) alle som har hatt kollektiv beskyttelse og som benytter seg av retten til å vende tilbake med tilbakevendigsstøtte har med seg 15 000 NOK pr. person til Kosovo.
På grunn av den høye tilbakevendingsstøtten, får tilbakevendte fra Norge av prinsipielle grunner, tilgang på svært lite hjelp i Kosovo. Dette fordi den humanitære støtten som finnes ikke rekker til alle i Kosovo, og det er mange som er langt mer hjelpetrengende enn de som har vært i Norge. Jeg minner om at ca. 500 000 mennesker flyktet under NATO-bombingen til Albania fra det ødelagte Vest-Kosovo, mens ca. 350 000 flyktet fra Øst-Kosovo til Makedonia. Disse har ikke fått tilbakevendingsstøtte fra noe land. Det fikk heller ikke de 2-300 000 som var internt fordrevne i Kosovo under krigen. I køen av mennesker som ønsker hjelp til å gjenoppbygge sine hjem, prioriteres de som ikke fikk tilflukt i vesten.
Dersom en familie fra Norge eller andre land kommer tilbake til et totalskadet hus og ikke finner noen de kan bo hos, får de tilbud om å tilbringe de første døgnene i et akuttmottak i regi av International Organisation for Migration (IOM). Deretter får de vintertelt med ovn med kokeplater av UNHCRs implementerende partner ADRA. Etter dette er de overlatt til seg selv og sitt eget initiativ.
Det finnes noen få kollektive sentre i Kosovo og disse kan foreløpig huse kun 7000 personer. UNMIK vil imidlertid prioritere plassen i sentrene for de svakeste gruppene i Kosovo. Ettersom Norge er svært forsiktig med å sende tilbake slike tilfeller, er det liten grunn til å tro at noen av dem som har vært i Norge vil finne veien dit.
Ettersom mange av de som kom til Norge var familier, har mange reist tilbake med relativt store beløp i tilbakevendingsstøtte, på linje med familien (...) Noen har investert pengene i gjenoppbygging av sin bolig. Mange av dem som har vendt tilbake fra Norge, har imidlertid funnet sine gamle boliger i relativt god stand. Da er pengene gått til utbedringer av boligen samt innkjøp av inventar. I noen tilfeller har også familier som ikke hadde hus før krigen, kunnet bygge seg et eget hus for støtten herfra. Det er flere eksempler på dette, også i (...) hjemkommune Lipljan. Enkelte familier har også startet egen virksomhet ved hjelp av tilbakevendingsstøtten.