Begrunnelse

I Innst. O. nr. 89 (1999-2000) om endringer i opplæringsloven slår et flertall fast at oppdragsgiverne selv skal avgjøre hvilken tilbyder de vil bruke til å utføre opplæringstjenester. Kommunene og fylkeskommunene må selv kunne velge tilbydere for å kunne realisere sin plikt til å gi tilbud til voksne. På denne bakgrunn vedtok Stortinget i lovteksten at "kommunen og fylkeskommunen kan nytte studieforbund, fjernundervisningsinstitusjonar og andre som gir tilbod om grunnskoleopplæring og vidaregåande opplæring for å oppfylle plikta til å gi opplæring til vaksne."
I samme innstilling gikk flertallet inn på spørsmålet om elevstatus og standpunktkarakterer for voksne. Her mente flertallet at "kursdeltakere som gjennomfører et fastlagt opplegg bør kunne få standpunktkarakter av faglærer og gå opp til eksamen på samme måte som ordinære elever med elevstatus", og ba departementet fastsette regler i henhold til dette.
I Rundskriv F-042-00 informerer departementet om at voksne får rett til videregående opplæring fra 01.08.00. Her understrekes at fylkeskommunen vil få ansvaret for all videregående opplæring for voksne med rett etter lovens §4A-3. Lovens § 4 A-4 åpner imidlertid for at fylkeskommunen kan benytte fjernundervisningsinstitusjoner, studieforbund og andre tilbydere for å oppfylle plikten til å gi opplæring for voksne. I rundskrivet skriver departementet at retten innebærer at voksne skal få tilbud om et undervisningsopplegg som normalt vil lede fram til full kompetanse. Opplæringstilbudet til den enkelte må organiseres slik at det er forsvarlig grunnlag for å sette standpunktkarakterer.
I Innst. O. nr. 89 (1999-2000) sier flertallet at en ordning med elevstatus for elever i studieforbund og fjernundervisningsinstitusjoner ikke må erstatte muligheten til å gå opp til eksamen som privatist, men være en alternativ ordning. For meg synes det i rundskrivet å være en presisering av opplæringstilbudets organisering som begrenser fylkenes valg av tilbydere og som baserer seg på privatistordningen.