Skriftlig spørsmål fra Lisbet Rugtvedt (SV) til justisministeren

Dokument nr. 15:396 (1999-2000)
Innlevert: 20.06.2000
Sendt: 20.06.2000
Rette vedkommende: Kommunal- og regionalministeren
Besvart: 26.06.2000 av kommunal- og regionalminister Sylvia Brustad

Lisbet Rugtvedt (SV)

Spørsmål

Lisbet Rugtvedt (SV): Fra komplekse nødsituasjoner vet vi at det ofte skjer at familier splittes og at barn kommer bort fra foreldrene sine. Enkelte flyktninger som har fått opphold i Norge, har blitt skilt fra egne mindreårige barn før eller under flukten til Norge.
Ser Regjeringen det som viktig å bidra til at flyktninger kan bli gjenforent med barn som befinner seg i hjemlandet og hvilke ressurser kan i så fall stilles til rådighet i slike tilfeller?

Begrunnelse

Det vises til situasjonen for Mamawa Gbtema Kamara som flyktet fra Sierra Leone i 1998, og som i flukten måtte forlate sin datter som nå er 7 år. Datter skal nå være observert i Elfenbenskysten. Mamawa Gbtema Kamara har henvendt seg til Lindås kommune hvor hun bor, for å få bistand til å verifisere at det er datteren som er sett, oppspore datteren og bringe henne til Norge. Så langt har hun ifølge avisa Strilen, fått avslag på sin anmodning om støtte. Saken reiser et prinsipielt spørsmål om hva Norge kan gjøre for å bidra til å spore opp og gjenforene barn som er blitt skilt fra sine foreldre i krigs- og nødsituasjoner.

Sylvia Brustad (A)

Svar

Sylvia Brustad: Spørsmålet er stilet til justisministeren, men besvares av undertegnede fordi kommunal- og regionalministeren fra 7.6 har overtatt det politiske ansvaret for utlendingsfeltet.
De nærmeste familiemedlemmer av herboende utlendinger med lovlig opphold, har normalt rett til å få oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse i familiegjenforening. Som hovedregel må den som søker familiegjenforening være sikret underhold.
Som nærmeste familiemedlem regnes blant annet barn under 18 år uten ektefelle eller samboer, når begge foreldrene har eller får lovlig opphold i riket. Også barn som har én av foreldrene boende her, har rett på oppholdstillatelse med mindre hensynet til barnets beste taler mot at det får opphold her.
Flyktninger som får asyl eller opphold på humanitært grunnlag kan få sine nærmeste familiemedlemmer til Norge i henhold til ovennevnte. For ektefeller og barn av denne gruppen stilles det ikke krav om sikret underhold.
Overføringsflyktninger og de som ellers får innvilget asyl i Norge, får dekket reiseutgiftene for familien når det innvilges familiegjenforening. Hvis herboende har oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, vil reiseutgiftene for familien kunne bli dekket hvis det søkes om familiegjenforening innen fem år etter at herboende fikk innvilget oppholds- eller arbeidstillatelse. Ordningen er begrenset til personer med liten eller ingen inntekt. Utlendingsdirektoratet samarbeider med Den internasjonale organisasjon for migrasjon (IOM) om organisering av reisen.
Utlendingsmyndighetene får fra tid til annen henvendelser om hjelp/bistand til oppsporing av forsvunne familiemedlemmer til herboende flyktninger eller asylsøkere.
Norske myndigheter har ikke kompetanse til myndighetsutøvelse utenfor Norges grenser. Ettersøking og oppsporing av utenlandske familiemedlemmer til utlendinger som bor i Norge vil i tillegg kunne være et meget tid- og ressurskrevende arbeid. Norske utlendingsmyndigheter har ikke ressurser og kapasitet til, og har det heller ikke som sin ansvarsområde, aktivt å bistå i ettersøking og oppsporing av herboende utlendingers barn, eller andre slektninger, som er på ukjent sted. Vi er imidlertid kjent med at en rekke internasjonale hjelpeorganisasjoner, bl.a. Røde Kors, i en del tilfeller kan yte hjelp. Det internasjonale Røde Kors har som en del av sitt mandat gjennom en årrekke drevet med denne type oppsporing, og Norge er blant de største bidragsyterne til organisasjonen.