Svar
Siri Bjerke: Ved siden av nedfall etter prøvesprengninger av kjernevåpen i atmosfæren på 50- og 60-tallet og etter Tsjernobylulykken, er utslipp fra gjenvinningsanlegg for kjernebrensel i Storbritannia og Frankrike de vesentligste kilder til radioaktiv forurensning i våre havområder. Utslippene fra Sellafield, Dounreay og La Hague blir transportert med havstrømmene via Nordsjøen til Skagerrak og opp langs norskekysten til Barentshavet. De radioaktive stoffene kan tas opp i marine organismer og overføres i næringskjedene.
Det er en kjent sak at de største utslippene fra Sellafield skjedde i tiårsperioden fra midten av sytti- til midten av åttitallet. Mesteparten av forurensningen i havmiljøet, som kan spores tilbake til Sellafield, stammer fra disse utslippene. Siden tidlig på 80-tallet har utslippene samlet sett blitt redusert vesentlig. Utslippene av technetium-99 fra Sellafield økte imidlertid med en faktor 50 da et nytt anlegg for behandling av flytende radioaktivt avfall ble tatt i bruk i 1994.
I Irskesjøen har utslippene ført til høye konsentrasjoner av technetium-99 i bl.a hummer, sjøkreps og blæretang, og dette resulterer i høye stråledoser til disse artene. Utslippene av technetium-99 fra Sellafield ved Irskesjøen føres med havstrømmene til norskekysten, der det radioaktive stoffet gjenfinnes både i havvannet, og i organismer som tang, hummer, skjell og reker. De høyeste aktivitetsnivåene av technetium-99 finnes i hummer og tang. Nivåene målt i norsk sjømat er lave - for hummer er de 15 ganger lavere enn tiltaksgrensen for radioaktivitet (cesium-137) i matvarer i Norge. Selv om stråledoser som skyldes konsum av sjømat fra norske havområder er lave, eksisterer en viss usikkerhet om stråledosene på grunn av manglende data og kunnskaper om hvordan stoffet oppfører seg i miljøet og overføres til mennesker. Hvis utslippene fra Sellafield fortsetter på samme høye nivå som i dag, er det dessuten sannsynlig at nivåene av technetium i marine organismer langs norskekysten vil fortsette å øke.
Selv om fortsatte utslipp fra Sellafield mest sannsynlig ikke vil føre til technetiumnivåer i norske farvann som kan gi målbare miljøeffekter eller representere noen vesentlig helsefare ved inntak av sjømat, er det likevel av største betydning at markedene for norsk fisk og sjømat og andre produkter basert på marine ressurser oppfatter produktene som rene. Når det gjelder radioaktiv forurensning, har man erfaring for at markedene kan være følsomme, selv for nivåer som ligger langt under det som kan ha helsemessig betydning. Dette er den viktigste årsaken til at norske myndigheter engasjerer seg såvidt sterkt i denne saken.
I St.meld. nr. 8 (1999-2000) Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand slås det fast at Norge skal være et foregangsland i arbeidet med å hindre radioaktiv forurensning av det marine miljø. Et av de nasjonale resultatmålene for området radioaktiv forurensning er at Norge skal arbeide for at utslippene av radioaktive stoffer fra reprosesseringsanlegg i våre nærområder skal reduseres betydelig. Dette søker man å oppnå ved å legge press på britiske myndigheter i ulike sammenhenger.
Miljøverndepartementet har engasjert seg dels gjennom felles henvendelser om saken fra de nordiske miljøvernministrene, dels gjennom rene norske henvendelser til den britiske miljøvernministeren, og dels gjennom samarbeidet under Oslo- og Pariskonvensjonen (OSPAR) om beskyttelse av miljøet i det nordøstlige Atlanterhav. Det har lenge vært kjent at britene skulle revidere Sellafields utslippstillatelse for technetium og andre radioaktive stoffer.
En viktig bakgrunn for henvendelsene fra de nordiske miljøvernministrene i 1998 og senest 10. november 1999 var et forslag til nye utslippsvilkår for Sellafield som i praksis innebar at utslippene fra behandlingsanlegget for flytende avfall fortsatt kunne gå urenset i havet i uforminskede mengder. De nordiske miljøvernministrene oppfordret britene til å fortsette å lagre det flytende avfallet til ny teknologi som kan rense utslippene for technetium er tilgjengelig. I 1998 opplyste British Nuclear Fuels (BFNL) som eier og driver Sellafieldanlegget, at slik teknologi kunne være på plass om 5-6 år.
På denne bakgrunn henvendte den forrige miljøvernministeren seg i januar i år til sin britiske kollega Michael Meacher, og oppfordret britene til å forplikte seg til å redusere utslippene til de nivåer man hadde før 1994 (<10 TBq) innen en tidsfrist i samsvar med britenes egne opplysninger om at renseteknologi kan være tilgjengelig om fem år. I brevet ble britene også oppfordret til å redusere utslippene betydelig fram til dette tidspunkt.
Brevet ble overlevert den britiske miljøvernministeren 7. januar i år. I svaret av 10. februar ble det fra britisk side vist til den gjennomgangen av utslippene fra Sellafield som skal gjennomføres som grunnlag for reviderete utslippsgrenser, og at dette arbeidet vil kunne være ferdig om seks måneder når det gjelder technetium-99. Det ble også stadfestet at målsettingen var å bringe utslippet ned til de nivåer man hadde før 1994, men at det var for tidlig å fastsette et tidspunkt for når dette vil kunne skje. Britene understreket også at de i denne sammenheng var klar over sine forpliktelser etter OSPAR-konvensjonen (se nedenfor).
Det britiske atomtilsynet offentliggjorde 18. februar i år en rapport som avslører alvorlige problemer med de interne kontrollrutinene ved Sellafieldanlegget. Selv om de konkrete avsløringene som omfatter bl.a forfalskning av data gjelder kontrollen av ferdigprodusert MOX-brensel, gir rapporten grunn til å stille spørsmål ved sikkerhetskulturen ved hele anlegget - også de deler som har mer direkte betydning for utslippene til havet.
Dette er bakgrunnen for at de nordiske miljøvernministre på sitt møte i København den 22. februar uttalte at "Den utilstrekkelige sikkerhetskontroll setter spørsmålstegn ved ideen om opparbeiding av brukt atombrensel og især forsterker det kravet om drastiske og øyeblikkelige forbedringer på Sellafield". Ministrene ble også enige om at de på OSPAR-kommisjonsmøtet i København i slutten av juni 2000 vil konfrontere Storbritannia og Frankrike med de løfter om utslippsreduksjoner som ble gitt på ministermøtet i Sintra i Portugal i 1998.
Som en oppfølging av de nordiske miljøvernministrenes erklæring på møtet i København har danskene fremmet et forslag til vedtak på OSPAR-kommisjonens møte i juni som innebærer en øyeblikkelig suspensjon av reprosessering av brukt kjernebrensel. Videre foreslås det at driftstillatelsene for eksisterende anlegg skal gås gjennom av nasjonale myndigheter med sikte på å iverksette alternative løsninger i form av direkte, tørr lagring av det brukte brenselet. Forslaget må sees i lys av at reprosessering er det klart mest forurensende leddet i hele kjernekraftens brensels-syklus, og at en overgang til direkte lagring vil eliminere den helt dominerende tilførselselen av radioaktiv forurensning til nordiske farvann. Jeg har gitt det danske forslaget full støtte. Den norske delegasjonen vil følge opp forslaget på OSPAR-møtet i København i slutten av måneden i samarbeid med bl.a Danmark og Irland, som også har fremmet et liknende forslag. Jeg har også diskutert denne saken med den irske minister Joe Jacobs.
For å kunne følge og dokumentere utviklingen i utslippene fra Sellafield og deres virkninger i norske farvann har Miljøverndepartement også besluttet å overvåke utviklingen av konsentrasjonene av radioaktive stoffer i sjøvann, tang/tare og enkelte skalldyr langs norskekysten. Et overvåkingsprogram er startet opp under ledelse av Statens Strålevern, og i samarbeid med bl.a Havforskningsinstituttet. For 2000 er det over Miljøverndepartementets budsjett bevilget 2 millioner kroner til dette overvåkingsprogrammet.