Skriftlig spørsmål fra Kristin Halvorsen (SV) til statsministeren

Dokument nr. 15:322 (1999-2000)
Innlevert: 19.05.2000
Sendt: 22.05.2000
Besvart: 29.05.2000 av statsminister Jens Stoltenberg

Kristin Halvorsen (SV)

Spørsmål

Kristin Halvorsen (SV): En rapport fra forskningsprosjektet RegClim peker på muligheten for store klimatiske forandringer i Norge i løpet av de neste 50 årene. Et scenario viser at årsmiddeltemperaturen i ulike deler av Norge kan øke med så mye som 0,5 C pr. tiår, årsnedbøren vil øke i de fleste områdene i landet og antall stormer vil kunne øke. Dette vil ha store sosiale og økonomiske konsekvenser for landet. På hvilke områder vil Regjeringen foreslå endret politikk for å hindre en slik utvikling?

Begrunnelse

Klimaforskere har lenge visst at de stadig økende utslippene av drivhusgasser vil føre til en oppvarming av atmosfæren, med følgende klimaforandringer på jorden. Denne kunnskapen førte til først FNs rammekonvensjon for klimaendringer, UNFCCC, signert i Rio de Janeiro i Brasil i 1992, og deretter til Kyotoprotokollen, signert i Kyoto i Japan i desember 1997.

Siden den gang har både den generelle kunnskapen om problemet og forståelsen av de regionale konsekvensene av klimaendringer økt. Ikke minst norske forskere har bidratt til dette. RegClim er kortnavnet på et koordinert forskningsprosjekt for utvikling av scenarier for klimautviklingen i Norden, omliggende havområder og deler av Arktis ved en global oppvarming. Følgende seks norske institutter deltar: Det norske meterologiske institutt, Havforskningsinstituttet, Institutt for geofysikk (UiO og UiB), Nansen senter for miljø og Fjernmåling og Norsk Institutt for luftforskning.

Et av scenariene prosjektet presenterer peker på tildels store klimatiske endringer i Norge i løpet av de neste 50 årene, med øket tildels stor øking av årsmiddeltemperatur, øket årsnedbør og øket antall stormer. Imidlertid er det viktig å merke seg at scenarier er ikke uttrykk for en sannsynlig men en mulig, utvikling. Andre scenarier, gitt andre forutsetninger, er også mulige.

Endringene RegClim peker på, som er beskrevet over, vil ha store sosiale og økonomiske konsekvenser for Norge. Andre scenarier, med enda større konsentrasjoner av CO2 i atmosfæren og enda alvorligere følger, er også mulige. Pr. idag er utslippene av drivhusgasser i Norge økende og langt over nivået i 1990, til tross for at Kyoto-protokollen forplikter Norge til kun å øke de totale utslippene med 1 prosent i perioden 2008 til 2012 sammenlignet med 1990.

Det vil derfor være ønskelig at norsk politikk dreies i en retning hvor utslippene reduseres, både i Norge og i verden som helhet.

Jens Stoltenberg (A)

Svar

Jens Stoltenberg: FNs klimapanel slo i sin andre hovedrapport (1995) fast at utslipp fra menneskelig aktivitet i vesentlig grad bidrar til å øke konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren. Klimapanelet har også anslått en rekke miljømessige konsekvenser dersom tiltak ikke iverksettes. I nasjonal sammenheng har et koordinert forskningsprosjekt finansiert av Norges Forskningsråd (RegClim) nylig lagt fram et mulig scenario for hvordan klimaet kan bli i Norge. Slik representanten Halvorsen påpeker kan vi komme til å stå overfor store klimatiske forandringer i Norge i løpet av de neste 50 årene.
Regjeringen oppfatter klimaproblemet som en av de store økologiske hovedutfordringene vi står overfor. I lys av at klimaproblemet er globalt vil det på lengre sikt være avgjørende hvordan landene sammen kan utvikle en felles ambisiøs politikk for å realisere Klimakonvensjonens langsiktige mål om å forhindre en alvorlig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet. Kyotoprotokollen som ble vedtatt i 1997, representerer en milepæl i den globale innsatsen for å motvirke menneskeskapte klimaendringer. På kort sikt er Regjeringens overordnede prioritet å bidra til at utfallet av den sjette partskonferansen (COP 6) under Klimakonvensjonen i Haag i november 2000 blir godt nok til at det blir mulig for et tilstrekkelig antall land å ratifisere Kyotoprotokollen slik at den kan tre i kraft så raskt som mulig. Protokollen er imidlertid bare et første skritt i retning av å oppnå Klimakonvensjonens målsetting om å unngå farlige menneskeskapte klimaendringer. Dette vil kreve enda kraftigere kutt i industrilandenes utslipp, samtidig som utslippene fra utviklingslandene også må begrenses.
Regjeringen legger vekt på at utformingen av virkemiddelbruken på klimaområdet skal tilstrebe kostnadseffektivitet både nasjonalt og globalt. Det er også viktig å vise demonstrerbar fremgang i å nå våre forpliktelser innen 2005, slik Kyotoprotokollen krever. Regjeringen legger opp til at Norge skal ta i bruk Kyotomekanismene for å redusere de samlede kostnadene ved å oppfylle våre forpliktelser. I tråd med bestemmelsene i Kyotoprotokollen vil bruk av disse fleksible gjennomføringsmekanismene være et supplement til nasjonale tiltak.
Regjeringen arbeider videre med å utvikle de nasjonale virkemidlene på klimaområdet for å få utløst flere kostnadseffektive nasjonale tiltak. Statens forurensningstilsyn la i februar frem en tiltaksanalyse som viser at det er rom for betydelige nasjonale utslippsreduksjoner til moderate kostnader. Etablering av et kvotesystem vil kunne gi incentiver til at disse potensialene blir realisert, noe som i mer begrenset grad oppnås med dagens utforming av klimamotiverte virkemidler som CO2-avgiften, sluttbehandlingsavgiften for avfall, direkte reguleringer og avtalen med aluminiumsindustrien. Også andre virkemidler bidrar for øvrig til å begrense utslippene av klimagasser. Selv om det skulle bli anledning til fri bruk av Kyotomekanismene, vil det bli utløst tiltak nasjonalt fordi reduksjoner nasjonalt vil redusere utgiftene til kjøp av kvoter. Dette vil være et betydelig økonomisk incitament til å gjennomføre utslippsreduksjoner. Bruken av Kyotomekanismene vil derfor være et supplement til nasjonale tiltak.
Et nasjonalt kvotesystem for klimagasser vil kunne ivareta kriteriene om kostnadseffektivitet og styringseffektivitet fra norsk side. Dette virkemidlet er også godt egnet til å tilpasses både globale og regionale mekanismer og virkemidler. Regjeringen vil bidra til at det utvikles et internasjonalt kvotemarked blant industrilandene som stimulerer til at de billigste tiltakene blir realisert, og at det norske kvotesystemet skal kobles til dette. Dette vil gjøre det mulig å bli enige om mer ambisiøse forpliktelser senere.
I det internasjonale arbeidet vil Regjeringen arbeide for at forhandlinger om nye forpliktelser for perioden etter Kyoto-perioden kan starte opp så raskt som mulig.