Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.
Dokument nr. 15:318 (1999-2000) Innlevert: 19.05.2000 Sendt: 19.05.2000 Besvart: 29.05.2000 av justisminister Hanne Harlem
Bjørn Hernæs (H): Høyt kvalifiserte fagfolk blant asylsøkere nektes arbeidstillatelse fordi en bestemmelse pålegger dem å reise hjem før de kan søke om arbeidstillatelse. Dette gjelder både søkere som har fått avslag og søkere som fortsatt er i asylmottak. Høyre har tatt til orde for å myke opp denne praksisen, til beste både for asylsøkerne og det norske samfunnet. Vil statsråden sørge for at asylsøkere med jobbtilbud kan bli innvilget opphold uten først å måtte reise tilbake til sitt hjemland?
Hanne Harlem: For utlendinger som ikke er omfattet av EØS-reglene er utlendingslovens hovedregel at søknad om "ordinær" arbeids- eller oppholdstillatelse skal fremmes fra hjemlandet, og at innreise ikke skal skje før tillatelse er innvilget, jf. utlendingsloven § 6 fjerde ledd. Begrunnelsen for denne regelen fremgår av Ot prp nr 46 (1986-87) side 53 og 54. Utover det som fremgår her, vil jeg påpeke at det ofte i forbindelse med behandlingen av en søknad om arbeids- eller oppholdstillatelse, vil være behov for f eks å be søkeren fremlegge ytterligere dokumentasjon, innhente attester, bekreftelser m.v. Også i denne fasen er det en fordel at søkeren er i sitt hjemland. Først når alle opplysninger er kommet frem kan avgjørelsen treffes i saken. Innvilges søknaden, kan søkeren innrette seg etter dette og forlate sitt hjemland med sikte på å ta opphold i Norge. Utlendingsforskriften § 10 angir ellers konkrete unntak fra ovennevnte hovedregel. Det kan også gjøres unntak når sterke rimelighetsgrunner tilsier det. Ved vurderingen av om slike foreligger, vil flere momenter være relevante. Det forhold at søkeren er en asylsøker som har fått avslag på søknad om asyl, vil imidlertid ikke være avgjørende for den vurderingen som foretas i forhold til om man skal gjøre unntak fra hovedregelen. Asylsøkere kommer til Norge for å søke om asyl, i det de påberoper seg å ha behov for beskyttelse. Her er det ikke et krav om at søknaden skal avgjøres før innreise. Under henvisning til beskyttelsesbehovet de har påberopt seg, får de bli i Norge mens søknaden behandles. Fyller de vilkårene for å få asyl eller opphold på humanitært grunnlag, vil de få bli og kan derved også ta seg arbeid. Blir søknaden avslått fordi de ikke fyller vilkårene for å få asyl eller opphold på humanitært grunnlag, betyr dette at de må reise hjem. Ønsker de å fremme en søknad om arbeidstillatelse på grunnlag av et konkret arbeidstilbud, betyr det at de må søke en "ordinær" arbeidstillatelse, og at de må følge de regler som gjelder for alle andre utlendinger som ønsker å søke en vanlig arbeidstillatelse.Jeg vil ellers påpeke at det i forbindelse med flere yrker er et krav om at utdannelsen er godkjent i Norge. Så er bl.a. tilfelle for flere yrker innen helsesektoren. De kriterier som legges til grunn ved vurderingen av om godkjennelse skal gis, reguleres ikke av utlendingsloven, men av de respektive særregler på området. Godkjennes ikke utdannelsen i Norge, kan heller ikke utlendingsmyndighetene gi søkeren tillatelse til å arbeide her for å utøve dette yrket. Utover dette vil jeg understreke at utlending som søker asyl i Norge som hovedregel får adgang til å arbeide i Norge etter at vedkommende har registrert seg som asylsøker. Dette er en midlertidig arbeidstillatelse som gir asylsøkeren adgang til å ta all slags lovlig arbeid inntil asylsøknaden er avgjort. Når asylsøknaden er endelig avgjort vil den midlertidige tillatelse ikke lenger gjelde. En endring i forhold til at asylsøkere generelt skal kunne fremme en søknad om "ordinær" arbeidstillatelse fra Norge vil ellers kunne få uheldige virkninger. Det er blant annet grunn til å forvente at en slik endring vil gi signaler som i neste omgang vil medføre en økt tilstrømning av asylsøkere som primært ønsker å få en norsk arbeidstillatelse. Man risikerer dermed at beskyttelsesinstituttet uthules ved at utlendinger søker asyl for å omgå reglene om at vanlige arbeidstillatelser skal søkes fra hjemlandet. Asylsøkeren vil også få et lengre opphold i landet mens søknaden om arbeidstillatelse er under behandling, og derved større tilknytning til Norge. Dersom søknaden om arbeidstillatelse ikke fører frem, vil det igjen innebære større vanskeligheter med å akseptere et avslag og reise hjem i henhold til det. Jeg mener derfor at innvandringspolitiske hensyn tilsier at vi opprettholder det tosporede systemet vi har, samtidig som jeg mener at adgangen til å dispensere fra hovedreglen om at søknader om arbeidstillatelser skal fremmes fra hjemlandet, gir nødvendig og tilstrekkelig fleksibilitet i regelverket.