Skriftlig spørsmål fra Vidar Kleppe (FrP) til sosialministeren

Dokument nr. 15:244 (1999-2000)
Innlevert: 20.03.2000
Sendt: 21.03.2000
Besvart: 28.03.2000 av sosialminister Guri Ingebrigtsen

Vidar Kleppe (Uav)

Spørsmål

Vidar Kleppe (FrP): Finner sosialministeren det akseptabelt at det ikke opplyses søkere som har fått avslag om krigspensjon at Rikstrygdeverket har endret "praksis" hva gjelder graden av påkjenning for å komme under Lov om krigspensjonering, slik at disse kan få muligheter til å gjenoppta sine søknader?

Begrunnelse

Etter Hovedloven av 1946 om krigspensjonering kreves det årsakssammenheng mellom krigspåkjenningene og krigsskaden, mens det etter Tilleggsloven av 1968 ikke kreves slik sammenheng. Til gjengjeld har tilleggsloven krav om at påkjenningen må ha vært "usedvanlig hard". Med andre ord: For å få rett til stønad etter Hovedloven må man ha fått men eller være ufør på grunn av skade eller sykdom som ble påført ved krigsulykke i Norge, på norske skip eller i fiendtlig politisk fangenskap. For å få rett til stønad etter Tilleggsloven kreves at tjenestene og/eller fangenskapet har vart i seks måneder til sammen og har medført "usedvanlig hard påkjenning". Arbeidsevnen må være varig nedsatt med minst 50 % i yrkesaktiv alder.
For ca. 10 år siden endret Rikstrygdeverket "praksis" hva gjelder graden av påkjenning for å komme under Tilleggsloven. Dette innebar at søkere som tidligere hadde fått avslag på sin søknad om krigspensjon etter endringene lettere ville kunne få pensjon. Problemet er imidlertid at Rikstrygdeverket ikke har orientert noen om "endring av praksis".
Det antydes at det ligger ca. 6000 avslagssaker om krigspensjon i Rikstrygdeverket. Hvor mange av disse som etter "endring av praksis" vil være berettiget til krigspensjon, er uklart.
Det synes imidlertid at det er uhørt og et alvorlig brudd på rettssikkerheten når Rikstrygdeverket ikke gjør noe med dette.

Guri Ingebrigtsen (A)

Svar

Guri Ingebrigtsen: Det er uklart om Vidar Kleppe sikter til hovedlovene av 1946 eller tilleggsloven av 1968.

Jeg kan opplyse at Rikstrygdeverket ikke har endret praksis når det gjelder påkjenningskravet i tilleggsloven av 1968.

Når det gjelder kravet til årsakssammenheng i hovedlovene av 1946, ble det i desember 1988 foreslått en viss omlegging av saksbehandlingen. Forslaget kom fra en arbeidsgruppe som var nedsatt av Sosial- og helsedepartementet - det såkalte "Eitinger-utvalget". Utvalgets rapport er bl.a. gjengitt i NOU 1998: 12 som vedlegg nr. 11.

Utgangspunktet for gruppens arbeid var de vanskelighetene man hadde med å praktisere årsakskravet i hovedloven etter sin opprinnelige hensikt - så lang tid etter krigens avslutning. Arbeidsgruppen foreslo en endring i behandlingen av saker vedrørende psykiske senskader som følge av krigspåkjenninger. Det ble her foreslått at det ved vurderingen av om årsakskravet var oppfylt i den enkelte sak, ble lagt større vekt på de påkjenningene søkeren hadde vært utsatt for under krigstjenesten/ fangenskapet. Man la til grunn nyere forskningsresultater når det gjelder posttraumatiske stressforstyrrelser. Saksbehandlingen av disse saken kunne da forenkles og i større grad gjøres uavhengig av medisinsk spesialistvurdering. Når uttalelse fra spesialisthold i enkelte tilfeller nødvendigvis måtte innhentes, gikk forslaget ut på å bruke eksperter i katastrofepsykiatri.

I utvalgets rapport er det opplyst at Rikstrygdeverket hadde rundt 6000 avslag etter hovedlovene.

Det var en klar forutsetning at den nye praksisen med forenklet saksbehandling, bare skulle få betydning for framtidige nye søknader (inkludert søknader om ny vurdering av tidligere avgjørelser) og søknader som var under behandling på det tidspunktet forslaget trådte i kraft. Det var videre en klar forutsetning at det ikke ble tale om noen generell gjennomgang av tidligere behandlede saker.

Stortinget ble informert i St.prp.nr. 1 (1989-90), jfr. Kap. 660 Krigspensjonering for militære. Sosialkomiteen hadde ingen merknad, jf. Budsjett-innst. S. nr. 11 (1989-90).

Rikstrygdeverket la på denne bakgrunn om praksis etter "Eitingerutvalgets" forslag fra 1. januar 1990. Endringen ble kunngjort ved riksannonse.