Svar
Odd Einar Dørum: Spørsmålet er stilt på bakgrunn av en herredsrettsdom hvor en drosjeeier ble påført tap da politiet pågrep en ransmann. Erstatning ble ikke tilkjent. Jeg finner ikke grunn til å vurdere riktigheten eller rimeligheten av en enkeltstående herredsrettsdom. Jeg nevner likevel at saken for retten lå slik an at ikke alle mulighetene for erstatning ble vurdert. I liknende tilfeller kunne utfallet ha blitt et annet.
Ved besvarelse av spørsmålet må det skilles mellom tilfeller hvor politiet opptrer innenfor de rammer loven setter, og de tilfellene hvor politiet opptrer ulovlig.
Dersom politiets opptreden er ulovlig og uforsvarlig, vil det som den store hovedregel foreligge grunnlag for arbeidsgiveransvar for staten etter skadeserstatningsloven § 2-1, med den virkning at skadelidte får dekket sine økonomiske tap som følge av den skadevoldende handling. Staten står her i prinsippet i samme stilling som en hvilken som helst annen skadevolder.
Politiet har på grunn av sine særlige oppgaver knyttet til blant annet det å opprettholde ro og orden, forebygge kriminalitet og forfølge straffbare handlinger en særlig vid adgang til, med loven i hånd, å opptre på en måte som er ulovlig for andre, f.eks. ved pågripelse av mistenkte personer og når ro og orden skal opprettholdes.
Dersom politiets maktanvendelse er lovlig, er utgangspunktet i norsk rett i dag at det offentliges lovlige virksomhet ikke påfører staten erstatningsansvar. Dette gjelder også for politiet.
Det finnes imidlertid flere regelsett som kan gi grunnlag for erstatning til uskyldige tredjemenn selv om politiets handling var lovlig.
1. Straffeprosessloven
Etter straffeprosessloven § 448 kan andre enn siktede tilkjennes erstatning for skade eller annen ulempe som vedkommende er påført ved gransking, ransaking, beslag, kommunikasjonskontroll eller annen forføyning under en straffesak. For eksempel vil en situasjon hvor en uskyldig tredjemann påføres skade under pågripelse av en mistenkt, være omfattet. Erstatning kan tilkjennes av forhørsretten når det etter forholdene fremstiller seg som rimelig. Det at en uskyldig tredjemann rammes, vil være et moment som tilsier at det er rimelig å tilkjenne erstatning.
Skade som blir påført tredjemann av politiet under utførelse av ordenstjeneste eller gjøremål av forvaltningmessig art, kan ikke kreves erstattet etter straffeprosessloven § 448 .
I disse tilfellene oppstår derfor spørsmålet om uskyldige tredjemenn kan tilkjennes erstatning med grunnlag i andre regler.
2. Nødrett
I skadeserstatningsloven § 1-4 første punktum heter det: "Skadevolder plikter å erstatte skade han lovlig har voldt for å avverge truende fare."
Denne bestemmelsen tar ikke særlig sikte på skade som oppstår ved politiets eller andre offentlige myndigheters lovlige utøvelse av myndighet, men kan etter omstendighetene anvendes også i slike tilfeller.
Vilkåret er at politiet har et redningsmotiv, det vil si at politiet ved sin handling tar sikte på å redde et gode. Dessuten må politiet ha et ofringsforsett, det vil si at en ved handlingen er klar over faren for at tredjepersonens gode ofres.
Bestemmelsens rekkevidde som erstatningshjemmel er begrenset, men vil kunne dekke praktisk viktige tilfeller, særlig hvor det står klart for politiet at dets opptreden kan resultere i skade for uskyldige tredjemenn.
3. Ulovfestet objektivt ansvar
Ansvar for det offentlige for tredjemanns tap som følge av lovlige aksjoner fra politiets side kan også tenkes med utgangspunkt i det alminnelige, ulovfestede objektive erstatningsansvaret for lovlig virksomhet.
Det finnes ingen nyere norsk høyesterettsdom som drøfter spørsmålet om ansvar på dette grunnlaget for handlinger som er begått av politiet. Rettstilstanden er derfor usikker på dette punktet, men det er mulig at det er grunnlag for ansvar i mer ekstraordinære og uventede situasjoner som har sammenheng med oppgaver som er typisk for politiet.
4. Billighetserstatning
Jeg nevner også at Stortinget har anledning til å betale billighetserstatning til uskyldige tredjemenn som rammes av politiets virksomhet.
Det er etter mitt syn ikke ønskelig å innføre en generell erstatningsordning for de skader som blir påført personer som tilfeldig blir innblandet i politiets aksjoner. Til det er politiets virksomhet for mangeartet. De hensynene som kunne tale for erstatningsansvar, kan gjøre seg gjeldende med svært ulik styrke. Det er derfor behov for ulike løsninger for de ulike sidene av politiets virksomhet, og det er behov for å kunne tilpasse løsningen til det konkrete saksforholdet. Dagens rettstilstand, med en nokså variert regulering av erstatningsspørsmålene, er uttrykk for nettopp dette. I en rekke tilfeller vil ikke politiets oppgaver avvike fra det som gjelder for typisk forvaltningsvirksomhet ellers. I slike tilfeller er det ikke naturlig å gi særlige regler for politiet. I andre tilfeller, hvor politiets virksomhet innebærer en særlig fare for tredjemenn og behovet for erstatningsvern er større, kan alminnelige erstatningsrettslige regler gi rom for nyanserte løsninger som gir rimelige løsninger tilpasset den enkelte skadesituasjon.
Forutsatt at gjeldende erstatningsregler anvendes korrekt, mener jeg at tredjemann er tilstrekkelig beskyttet med dagens erstatningsregler.