Skriftlig spørsmål fra Rita Tveiten (A) til fiskeriministeren

Dokument nr. 15:373 (1998-99)
Innlevert: 28.06.1999
Sendt: 29.06.1999
Besvart: 08.07.1999 av fiskeriminister Peter Angelsen

Rita Tveiten (A)

Spørsmål

Rita Tveiten (A): Er fiskeridepartementet samd i at ressursuttaket av sei må regulerast etter industrien sin trong for råstoff, slik at norsk fiskeindustri kan byggjast opp til å verta ein stor leverandør av vidareforedla ferskfiskprodukt, kan det lagast ei ordning med periodisering av fangsten og å tildela kvart fartøy ein eigen kvote, og kan det setjast i verk tiltak som gjer at det er føremoner knytt til at norske fangstar vert landa i Norge framfor at dei vert leverte direkte til t.d. Danmark?

Begrunnelse

Stortinget har samrøystes meint at Noreg må gå frå å vera ein råvareleverandør til å verta ein leverandør av meir vidareforedla produkt og derigjennom få til auka verdiskaping i Noreg.

Sei er eit råstoff som eignar seg til ferskfiskleveranse. Det er difor nausynt at industrien kan få råstoff jevnt utover året. I dag føregår det eit "Kappfiske" for at trålarane skal sikra seg sin maksimale del av kvoten før totalkvoten er oppfiska.
No ser ein at fiske er mest intenst i den perioden etterspurnaden er lavast, samstundes vert mange av fangstane landa i Danmark- i sterk konkurranse med norsk produsert fisk. Kappfisket fører også med seg at industrien står utan råstoff seint i sesongen, då etterspurnaden i marknaden er størst. Frå industrien sjølv er det gjort framlegg om ei periodisering med utgangspunkt i 750 tonn som ser slik ut:

Periode 1: Januaar,februar, mars april 300 tonn
Periode 2: mai, juni150 tonn
Periode 3: 15. august - 30.september150 tonn
Periode 4: oktober, november, desember150 tonn

Nokre fangstar vert levert direkte til t.d. Danmark og skaper ubalanse for norske vidareforedla ferskfiskprodukt i den same marknaden.
Eg er kjend med at Island kuttar kvotane med 20% for dei trålarane som landa fangsten sin i utlandet.

Peter Angelsen (Sp)

Svar

Peter Angelsen: Jeg har lagt til grunn at spørsmålet gjelder regulering av fisket etter sei sør for 62° N i 1999.

Det er et generelt mål at fiskeripolitikken skal legge til rette for en lønnsom utvikling av fiskerinæringen. En bærekraftig ressursforvaltning er en forutsetning for å oppnå dette. Gjennom markedsorientering og økt verdiskapning skal næringen bidra til gode arbeidsplasser og bosetting langs kysten. Ulike hensyn må derfor avveies for å få til løsninger som tjener både næring og samfunn. Dette gjelder også for regulering av fisket etter sei sør for 62° N.

Det er viktig både for landindustrien og flåten å ha forutsigbare reguleringer slik at en best mulig kan planlegge driften og dermed øke verdiskapningen. Landindustriens behov for råstoff vil således være ett av flere element som må vurderes i forbindelse med regulering av fiske. Reguleringen bør legge til rette for at aktørene i næringen kan utnytte mulighetene markedene gir for å øke verdien på fiskeråstoffet.

Totalkvoten av sei sør for 62° N for norske fartøy utgjør 52.200 tonn i 1999. Denne kvoten er fordelt med egne gruppekvoter til redskapsgruppene konvensjonelle, not og trål.

Det enkelte trålfartøy kan fiske en maksimalkvote på 1.000 tonn.

For å sikre et trålfiske om høsten var fisket sør for 62° N, fra årets begynnelse, periodisert med en generell stopp i alt trålfiske etter sei i Nordsjøen og Skagerrak fra og med 1. juli 1999 til og med 14. august 1999. Dette er tenkt å ivareta landindustriens behov for råstoff om høsten, samtidig som det biologisk er hensiktsmessig å begrense fisket i sommermånedene.

Jeg vil også vise til at industrien er ivaretatt ved at 35 % av gruppekvoten til trålerne er avsatt for fiske etter 15. august 1999. Det direkte trålfisket ble stoppet 5. april 1999 for å sikre at det skulle gjenstå et slikt kvantum til fiske etter 15. august.

Etter saltvannsfiskeloven § 4 kan departementet bestemme at en del av totalkvoten av den enkelte bestand skal leveres for tilvirkning ved landanlegg i bestemte distrikt. Av totalkvoten kan det avsettes bestemte kvanta til bestemt tidsrom og til bestemte grupper av fartøy.

Avslutningsvis vil jeg nevne at fiskerimyndighetene følger utviklingen i de ulike fiskeriene, og kan iverksette endringer i reguleringene innenfor det enkelte reguleringsår. Det er imidlertid et problem at det ikke er tilstrekkelig kvantum til å holde det direkte fisket etter sei i gang over hele reguleringsåret. Dette må vurderes nærmere i forbindelse med regulering av neste års fiske, herunder også landindustriens behov for leveranse av ferskfiskprodukt.