Begrunnelse

Norge er et langt og langstrakt land med dype daler og høye fjell. Av den grunn er det ingen hemmelighet at vi ikke har de naturgitte forholdene for å drive en hyperrasjonell driftsstruktur som i Danmark eller Tyskland.
Likevel er vi like avhengige av mat som en dansk eller tysk innbygger er, og dette har gjenspeilet seg i hvordan de historiske bosetningsmønstrene er og hvor gårdene i Norge befinner seg.

Innenlands matproduksjon i Norge har vært basert på en desentralisert driftsstruktur av små og mellomstore bruk, hvor beitedyrene har vært sentrale i å utnytte ressursgrunnlaget. Tall fra SSB viser at bare de siste 20 årene fra 2003 til 2023 har 20670 gårdsbruk. Foreløpige tall fra Landbruksdirektoratet viser at antall søkere til produksjonsstøtte var 37267 bønder, noe som tilsvarer -360 fra fjoråret. Dette tilviser altså at vi mister om lag et gårdsbruk hver eneste dag.

At en desentralisert matproduksjon fortsetter er absolutt kritisk i betraktning av risiko med forsyningskjeder, dårlige avlinger, tørke, flom, og annet ekstremvær. I møte med kriser vet vi også at bonden, som gjerne eier og har kunnskapen til å bruke anleggsmaskiner viser seg stadig å være en viktig støttespiller.

NOU2023:17 "Nå er det alvor" fra Totalberedskapskommisjonen skriver i kapittel 16 om matforsyning under kommisjonens vurderinger og anbefalinger at "I et beredskapsperspektiv er det viktig å legge til rette for å produsere så mye mat som mulig i Norge – dette gjelder både landbruk og sjømat. Når det gjelder landbruket, krever dette god utnyttelse av utmarksressurser og det begrensede jordbruksarealet vi har." I syn av de daglige nedleggelsene kan man merke seg at den følgende setningen er "I arbeidet med å legge til rette for høy produksjon i landbruket står økonomi for næringen sentralt."