Une Bastholm (MDG): Det dukker stadig opp eksempler på at natur vedtas omregulert og nedbygd uten at naturkonsekvensen er kartlagt, herunder Viken park i Fredrikstad og Kleivanskogen i Holmestrand. Årsaken er blant annet at Miljødirektoratets instruks om naturtypekartlegging ikke omfatter rødlistede arter utenfor viktige naturtyper.
Vil regjeringen endre instruksen slik at dette endres, og sikre at det varslede naturregnskapet inneholder data på kommunenivå slik at artene da blir forvaltet i tråd med naturmangfoldloven?
Begrunnelse
Eksempler fra Bunestoppen, Viken park og nå Kleivanskogen viser hvordan kommuner har så mangelfullt kartleggingsgrunnlag av natur i kommuneplanarbeidet, at de må endre kunnskapsgrunnlaget for naturmangfold etter at frivillige har kartlagt utrydningstruet natur, med de konsekvenser det medfører for fravær av innsigelser. Et tynt kunnskapsgrunnlag sår tvil om føringene i forskrift for konsekvensutredning ivaretas og innsigelsesmyndighetens forvaltningsansvar for allmenne interesser reelt sett fungerer. Dette gir gjentakende brudd på naturmangfoldloven og plan- og bygningslovens formålsparagraf i norske areal- og reguleringsplaner.
Et eksempel på dette er fra Holmestrand hvor det i 2022 ble kartlagt et 62 km2 stort område av kommunen etter Miljødirektoratets instruks (prosjektområde: Holmestrand kyst). Denne kartleggingen ble benyttet som grunnlag for KU i den nye kommuneplanen hvor et skogsområde som kalles Nordre og Søndre Kleivan ble foreslått som areal til bebyggelse. Arealene er utenfor vedtatt langsiktig utbyggingsgrense (LUG) vedtatt på fylkesnivå i 2019. Resultatet av kartleggingen som ble utført viste i begrenset grad naturtyper i Kleivanskogen. Det var heller ikke registrert noen rødlistede arter utover få registreringer som er gjort tidligere (villeple, alm, gulspurv). Dette vurderte kommuneadministrasjonen til ingen konsekvens for naturmangfold i plandokumentene som ble sendt på høring. Høringssvarene fra Statsforvalter og fylkeskommunen hadde følgelig ikke innsigelse på naturmangfold.
Statsforvalterne, statens representanter i hvert fylke, har fått streng beskjed av regjeringene siden 2013 om å ha høy terskel for å gripe inn når kommunene vil bygge ned natur eller matjord. Resultatet er en raskere nedbygging, mer makt til utbyggere og mindre nærnatur til kommunens innbyggere.
Innsigelser praktiseres ikke likt av Statsforvaltere rundt om i landet. Resultatet blir liten grad av likhet mellom statsforvalterne for ivaretakelse av allmenne interesser i meklingsprosesser og videre opprettholdelse av innsigelser. Samtidig mister staten sin kontroll og oversikt på arealplaner som ødelegger nasjonale naturverdier til fordel for samfunnsnytte som ofte er svært usikker.