Skriftlig spørsmål fra Geir Jørgensen (R) til utenriksministeren

Dokument nr. 15:102 (2024-2025)
Innlevert: 11.10.2024
Sendt: 14.10.2024
Rette vedkommende: Fiskeri- og havministeren
Besvart: 21.10.2024 av fiskeri- og havminister Marianne Sivertsen Næss

Geir Jørgensen (R)

Spørsmål

Geir Jørgensen (R): Nå starter fiskeriforhandlingene med EU.
Kan utenriksministeren garantere at EUs trusler om sanksjoner ikke fører til at Norge gir etter og bytter bort kvoter på kommersielt viktige fiskeslag eller prioriterer hensynet til markedsadgang for oppdrettsfisk foran villfisk?

Begrunnelse

De bilaterale kvoteforhandlingene med EU har vært en ordning for fordeling av fiskerikvoter imellom Norge og EU for å regulere fangst og sikre bærekraftig forvaltning og høsting av havressursene. Norge med sin lange kystlinje og havområder har et stort komparativt fortrinn når det kommer til fiskeriressursene.
Ettersom Storbritannia forlot unionen i 2020 mistet EU muligheten til å bruke deres farvann som forhandlingsmiddel i kvoteforhandlingene. EU står altså svakere stilt, noe som medførte at samtlige EU land stilte seg bak en uttalelse tilbake i juni, hvor de beklaget for mangelen på framgang på den felles fiskeriforvaltningen, og mangelen på samarbeid fra Norge.
Kvoteforhandlingene tar sted nå i oktober, og forholdene virker tilsynelatende spente.
I september ble det trukket fram EU har "børstet støvet" av en regulering fra 2012 hvor det heter at land som "praktiserer ikke-bærekraftig fiske av bestander av felles interesse kan bli møtt av EU-sanksjoner, inkludert importforbud".

Marianne Sivertsen Næss (A)

Svar

Marianne Sivertsen Næss: Forholdet mellom Norge og EU når det gjelder fiskeriforvaltning er regulert i avtaler som i hovedsak omfatter forvaltning av fellesbestander, kvotebytte og soneadgang. Det bilaterale samarbeidet er basert på en rammeavtale fra 1980 og de såkalte fiskebrevene fra 1992. Gjennom disse avtalene har Norge påtatt seg en folkerettslig forpliktelse til å tilby EU 4,14 % av nordøst-arktisk torsk. Denne kvoten skal kompenseres med reelle fiskemuligheter fra EU til Norge, i det såkalte kvotebyttet. Rammeavtalen er en separat avtale som er avgrenset til samarbeid om fiskeri.

Fiskerisamarbeidet endret seg etter brexit fordi en god del av fisket som var interessant for norske fiskere i avtalen med EU, foregikk i britisk sone. Disse fiskemulighetene har etter brexit vært gjenstand for forhandlinger mellom Norge og Storbritannia, og ikke EU. Brexit hadde dermed betydelige konsekvenser også på fiskeriområdet, som representanten skriver.

Etter brexit har det tatt tid å etablere nye rammer for forvaltningssamarbeidet. Vi er på vei til å finne en balanse i dette arbeidet, og vi samarbeider godt med EU på mange områder. Forhandlingene mellom Norge og EU i fjor var konstruktive – noe vi tar med oss inn i årets forhandlinger. Norge legger vekt på å komme fram til avtaler med EU for 2025. Samtidig er det viktig å sikre at avtalene vi inngår er balanserte og ivaretar langsiktige interesser for Norge.

Jeg vil understreke at selv om brexit har ført til endringer på fiskeriområdet, så er det fortsatt slik at forhandlinger om årlige fiskeriavtaler blir ført i et eget spor. Det har vært en konsekvent norsk politikk å ikke akseptere en kobling mellom markedsadgang og ressursadgang.

Når det gjelder sanksjoner i regi av EU for norsk sjømat, er jeg kjent med at Europakommisjonen i september la frem et forslag til endring av en eldre forordning som gir EU hjemmel til å innføre ulike sanksjoner mot stater som EU anser å drive et ikke-bærekraftig fiske på bestander av felles interesse. Forslaget er til behandling i EU. Jeg er imidlertid ikke kjent med konkrete planer om tiltak fra EUs side. Det forutsettes at det vil være dialog mellom EU og det aktuelle tredjelandet dersom slike planer materialiserer seg.