Ola Elvestuen (V): Hvordan vil regjeringen jobbe for å sikre at den bilaterale avtalen om forsvars- og sikkerhetssamarbeid mellom Norge og EU blir både relevant og viktig, særlig i lys av opprettelsen av en egen kommissær for sikkerhet og forsvar i EU, og hvordan planlegger regjeringen å sørge for at Norge får en reell og aktiv rolle i det europeiske forsvarssamarbeidet, til tross for at dette politikkområdet fortsatt ligger utenfor EØS-avtalens rammer?
Begrunnelse
Europas sikkerhetspolitiske forhold er i stadig utvikling, spesielt etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina og den pågående krigen. Dette har resultert i en betydelig utvidelse av EUs innsats innen forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det europeiske forsvarsfondet (EDF) og Permanent Structured Cooperation (PESCO)-programmet er bare noen av initiativene EU har tatt for å øke sin strategiske autonomi og samarbeid i forsvar. EU har nå også opprettet en ny kommissær for sikkerhet og forsvar.
Som EU- og NATO-alliert er Norge opptatt av å forbedre samarbeidet med EU i forsvars- og sikkerhetsspørsmål. Som et resultat har regjeringen inngått en bilateral avtale med EU for å sikre at Norge kan støtte og dra nytte av EUs innsats innenfor forsvars- og sikkerhetspolitikk. Denne avtalen er et viktig skritt i retning av å garantere at Norge er engasjert i europeiske sikkerhetsorganisasjoner, spesielt nå som sikkerhetstrusler blir mer grenseløse og kompliserte.
Likevel er det flere problemer knyttet til denne avtalen. Først og fremst er forsvars- og sikkerhetspolitikk utenfor EØS-avtalens rammer. Som et resultat har Norge ikke automatisk tilgang til eller innflytelse på EUs beslutninger som gjelder disse temaene. Nå som EU har etablert sine egne kommissærer for sikkerhet og forsvar, vil dette politikkområdet bli enda viktigere innenfor unionen. Hvis vi ikke har en aktiv strategi for å sikre relevansen og virkningen av den bilaterale avtalen, kan det bli vanskeligere for Norge å oppnå en likeverdig posisjon i forsvarspolitiske prosesser.
Det er avgjørende at denne bilaterale avtalen har konkrete resultater i tillegg til å fungere som en offisiell samarbeidsavtale. For å oppnå dette må regjeringen aktivt jobbe for å få Norge til å ha en reell innflytelse. Som et resultat er det avgjørende at regjeringen utvikler en plan for hvordan Norge kan dra nytte av samarbeidet med EU på forsvars- og sikkerhetspolitikk på best mulig måte. Norge må engasjere seg aktivt der det er relevant, og garantere oss en plass ved forhandlingsbordet når viktige beslutninger tas.