Skriftlig spørsmål fra Tor André Johnsen (FrP) til landbruks- og matministeren

Dokument nr. 15:70 (2024-2025)
Innlevert: 08.10.2024
Sendt: 09.10.2024
Rette vedkommende: Klima- og miljøministeren
Besvart: 17.10.2024 av klima- og miljøminister Tore Onshuus Sandvik

Tor André Johnsen (FrP)

Spørsmål

Tor André Johnsen (FrP): Klima- og Miljødepartementet har tidligere konkludert med at en vurdering av omplassering av servalen Niño til et redningssenter i Sør Afrika ikke kunne foretas før han var under myndighetenes kontroll.
Nå som Niño er konfiskert og i Mattilsynets varetekt, vil departementet følge opp tidligere uttalelser om å ta en helhetlig vurdering av saken og forhåpentligvis sørge for omplassering til et redningssenter eller eventuelt en dyrehage, som et klokt alternativ til avliving slikt CITES-konvensjonen åpner for?

Begrunnelse

CITES-konvensjonen oppfordrer til å vurdere omplassering av konfiskerte dyr som er ofre for ulovlig handel, men Miljødirektoratet avslo organisasjonen NOAHs søknad om omplassering av servalen Niño til et redningssenter. NOAH klagde på avslaget og klagen ble behandlet av Klima- og Miljødepartementet. Miljødirektoratets vedtak ble opprettholdt. KLD skrev i sin klagebehandling at:

«Det er miljømyndighetene som etter CITES-regelverket har myndighet til å gjøre en helhetlig vurdering av den beste løsningen for å håndtere et ulovlig innført levende dyr. Siden servalen ikke er i myndighetenes forvaring, er det ikke gjort en slik helhetlig vurdering på nåværende tidspunkt».

Nå er servalen i myndighetenes forvaring, og NOAH har igjen bedt om omplassering til et redningssenter. I Kongelig resolusjon om CITES-forskriften står det at Miljødirektoratet i samråd med Mattilsynet skal vurdere omplassering før avliving, og at de må ha dialog med interesseorganisasjoner for å finne akseptable løsninger. I artikkel VIII fjerde ledd bokstav b i CITES-konvensjonen står det at dyr kan overtas av “rescue centre or such other place as the Management Authority deems appropriate”. Kontraherende parter til CITES-konvensjonen har utarbeidet detaljerte retningslinjer for håndtering av inndratte levende dyr. I Resolusjon Conf. 17.8 (Rev. CoP19) gis det retningslinjer hvordan man tar avgjørelser i situasjoner som den med Niño. Det fremkommer tydelig at avliving bør være siste utvei og at andre alternativer må vurderes før avliving. I lys av denne Resolusjonen kan man hevde at norske myndigheter unnlater å implementere CITES-konvensjonen dersom de ikke vurderer andre alternativer enn avliving også for arter om står på liste B i CITES-forskriften. Om Resolusjon Conf. 17.8 (Rev. CoP19) skriver KLD i sin klagebehandling at «Flere av vurderingene som omtales i veiledningen forutsetter at eksemplaret er i myndighetens forvaring», og derfor kunne ikke omplassering vurderes på daværende tidspunkt. Nå er servalen i myndighetenes hender, og disse vurderingene bør gjøres. Det er urimelig om servalen ikke skal få et godt liv, fordi man i Norge velger å anvende CITES-regelverket for snevrt. Dersom det besluttes at dyret skal omplasseres til utlandet, åpner konvensjonen for å gi tillatelse til eksport.

Tore Onshuus Sandvik (A)

Svar

Tore Onshuus Sandvik: Innledningsvis vil jeg vise til at det 15. oktober er rapportert i media at Mattilsynet har varslet at de vil forsøke å omplassere servalen. På tidspunktet for denne besvarelsen er det likevel ikke fattet et vedtak om omplassering. Mattilsynets vurderinger er en del av de helhetlige vurderingene norske myndigheter gjør om hva som skal skje med servalen. Representantens spørsmål retter seg mot muligheten for omplassering etter CITES-regelverket, og besvares derfor av meg. Jeg har imidlertid samarbeidet med landbruks- og matministeren, da saken også angår Landbruks- og matdepartementets regelverk og deres underliggende etat.
Mattilsynet har ansvar for regelverket om dyrevelferd og vurderer sin håndtering etter dette regelverket. Et eventuelt vedtak etter forskrift om innførsel, utførsel, besittelse mv. av truede arter av vill fauna og flora (CITES-forskriften) må vurderes av Miljødirektoratet. Det samme gjelder eventuelle vedtak etter forskrift om fremmede organismer. Når en sak skal vurderes etter flere regelverk, som i dette tilfellet, avklarer direktoratene hvilken rekkefølge vedtak skal fattes i. I denne saken ligger det an til at Mattilsynet vil fatte vedtak først.
Det kan også bli aktuelt at Miljødirektoratet fatter et vedtak i saken etter CITES-forskriften. Vedtak som blir fattet etter CITES-forskriften kan påklages og Klima- og miljødepartementet er klageinstans. Derfor bør jeg ikke kommentere denne spesifikke saken, men jeg vil forklare regelverket og vurderingene som inngår i slike saker.
CITES-forskriften forvaltes av Miljødirektoratet. Serval står på CITES-konvensjonens liste II og er oppført på liste B i CITES-forskriftens vedlegg 1. Handel med disse artene er i utgangspunktet tillatt, men for å sikre at artene ikke blir truet av utryddelse reguleres handelen for å sikre bærekraftig uttak. Serval er globalt kategorisert som livskraftig på den internasjonale rødlisten til Verdens naturvernunion (IUCN), med en stabil bestand.
Når Miljødirektoratet beslaglegger levende dyr som er omfattet av CITES-forskriften, vurderer de alltid hva som bør skje med dyret. De tar hensyn til norsk CITES-forskrift, CITES-konvensjonen, relevante CITES-resolusjoner, og artens bevaringsstatus. Hvis andre regler også er brutt, tas disse med i vurderingen. I saken med servalen har Miljødirektoratet også hatt dialog med NOAH.
CITES-forskriften sier ikke hva som skal skje med et dyr som ulovlig tas inn til Norge og står på forskriftens liste B. Forarbeidene til forskriften viser at det er vanskelig å omplassere vanlige CITES-arter på grunn av kostnader og at dyrehager ofte har lite plass.
CITES-konvensjonen sier at tillatelse til utførsel fra et land vanligvis ikke skal gis for dyr som er ulovlig innført til landet (artikkel IV). Dette er et viktig prinsipp for å hindre ulovlig handel med dyr eller at smuglede dyr selges videre internasjonalt. Den samme regelen finnes i norsk CITES-forskrift. I denne saken ble servalen smuglet inn til Norge, uten de nødvendige tillatelsene fra landet den kom fra. Det er mulig å gi dispensasjon fra regelen i særlige tilfeller, så lenge det ikke bryter med Norges CITES-forpliktelser.
CITES-konvensjonen sier at konfiskerte levende dyr bare kan omplasseres til rednings-sentre, eller andre egnede institusjoner, godkjent av CITES-myndigheter. CITES har også retningslinjer for hva myndighetene kan gjøre med beslaglagte dyr i resolusjon 17.8 (Rev. CoP 19). Denne resolusjonen gir tre hovedmuligheter: 1) holde dyret i fangenskap, 2) slippe dyret ut i naturen, helt eller delvis, og 3) human avliving. Det siste alternativet anses ofte som det mest passende og humane. Vi understreker at denne resolusjonen er en av flere faktorer som vurderes i slike saker.
CITES-resolusjon 17.8 (Rev. CoP 19) forklarer fordeler og ulemper ved ulike alternativer for beslaglagte levende dyr. Dette inkluderer ulemper ved omplassering både nasjonalt og internasjonalt. For eksempel kan omplassering av arter som ikke er truet, fylle opp rednings-sentre, slik at det ikke er plass til (kritisk) truede arter senere. Dyr som har blitt temmet, kan også ha problemer med å omgås andre dyr som ikke er temmet. Dette er noen av mange hensyn myndighetene må ta når de bestemmer hva som skal skje med beslaglagte dyr.
Utfallet av denne saken ved et eventuelt vedtak etter CITES-forskriften vil derfor slik jeg ser det, baseres på en grundig og helhetlig vurdering.