Marius Arion Nilsen (FrP): Regjeringen besluttet i fjor å bruke 23 milliarder på bunnfast havvind, som er kjent teknologi, mens vannkraftprosjekter som er miljøvennlige, har lang levetid og gir verdifull vinterkraft og regulerbar kraft ikke realiseres. I motsetning til havvind, er vannkraft et felt som Norge har høy kompetanse og over hundreårs erfaring med utbygginger fra.
Har statsråden vurdert bruk av differansekontrakter eller andre virkemidler for å sikre at Saulandkraftverk og andre vannkraftprosjekter blir realisert, og hva ville da vært potensialet?
Begrunnelse
I forrige uke ble det kjent at Sauland kraftverk i Telemark blir skrinlagt. Sauland kraftverk kunne gitt 220 GWh tilsvarende strøm til 11 000 husstander, hvorav 53% vinterkraft ifølge konsesjonssøknaden. Bakgrunnen for skrinleggelsen er at vannkraftverket ble for dyrt ut fra lønnsomhetskravet Statkraft operer etter.
For havvind-prosjektet Sørlige Nordsjø II har regjeringen tatt i bruk differansekontrakter og støtteramme på hele 23 milliarder kroner (30 milliarder inflasjonsjustert). Sørlige Nordsjø 2 vil bygges med kjent teknologi i form av bunnfast havvind, hvor Norge ikke har et spesielt konkurransefortrinn, og som Europeiske land har bygget i stort monn allerede det siste tiåret. I tillegg er det et utenlandske selskap som får penger for å bygge havvindprosjektet, så kompetansen forblir heller ikke i Norge.
I motsetning til havvind, er vannkraft et felt som Norge har over hundre års erfaring med og høy kompetanse innenfor. Det er av interesse å vite om Statsråden har vurdert bruk av differansekontrakter eller andre virkemidler på Fastland-Norge for å sikre at Saulandkraftverk og andre vannkraftprosjekter blir realisert, og om man har regnet på det teoretiske og teknisk økonomiske potensialet for ny kraftproduksjon hvis man hadde gått den veien.