Spørsmål

Fridtjof Frank Gundersen (FrP): Hvis man sammenligner med andre europeiske land, fortoner den langvarige mangel på helsepersonell seg som svært spesiell, særlig tatt i betraktning at Norge i en årrekke har benyttet andre lands utdannelseskapasitet for å utdanne leger.
Kan helseministeren gi en forklaring på hvorfor mangelen på helsepersonell i lange tider har vært spesielt påtrengende i Norge? Hvem er det som til enhver tid har hatt ansvaret for at utdannelseskapasiteten har vært for liten? Hvem er det som påvirker beslutningsprosessen og forutsetningene når det gjelder utdannelse av helsepersonell? Hvilke endringer må til for å sikre at utdannelseskapasiteten blir bedre tilpasset pasientenes etterspørsel?