Bakgrunn
Det er over 30 år siden forrige gang det norske
folk i 1994 fikk stemme over norsk EU-medlemskap. Siden da har Norge
vært tilknyttet Den europeiske union (EU) gjennom EØS-avtalen. Avtalen
gir Norge tilgang til EUs indre marked, men uten formell stemmerett
eller deltakelse i de organene der reglene blir utformet. Samtidig har
Norge gjennom EØS, Schengen og annen tilpasning blitt stadig tettere
integrert i EUs regelverk og institusjoner.
I lys av økende geopolitisk uro, krig i Europa,
trusler mot internasjonal rettsorden og EUs forsterkede rolle som
utenriks-, klima- og sikkerhetspolitisk aktør aktualiseres spørsmålet
om hvorvidt Norge bør søke fullt medlemskap i EU. Et flertall i
befolkningen ønsker nå en ny avstemning om norsk EU-medlemskap.
Samtidig er det bred erkjennelse av at spørsmålet fortsatt er konfliktfylt,
og at befolkningen er delt.
For å oppnå en EU-debatt som er mest mulig opplyst
og kunnskapsbasert, vil det være nyttig med et supplement til kampanjene
fra nei- og ja-siden og argumentasjonen til de politiske partiene.
Et folkepanel er en demokratisk arena som gjør det mulig å diskutere EU-spørsmålet
i en grundig og respektfull ramme og bidra til opplysning av debatten.
Et nasjonalt folkepanel – også kalt en «minioffentlighet»
– representerer en alternativ demokratisk modell som bygger på grundig
samtale og utforskning av ulike sider av en sak. Et slikt råd, sammensatt
av et tilfeldig utpekt og representativt utvalg borgere, kan diskutere
Norges forhold til EU med tilgang til balansert og kunnskapsbasert
informasjon. Internasjonale erfaringer viser at folkepaneler fremmer
dialog, respekt for ulike syn og økt forståelse for kompliserte
samfunnsspørsmål. Blant annet har slike prosesser blitt brukt i
Irland i forbindelse med grunnlovsendringer og i Norge i forbindelse
med bærekraftig forbruk.
Etablering av et norsk folkepanel om EU-medlemskap
vil gi et viktig kunnskapsgrunnlag og en demokratisk forankring
for videre politisk behandling og eventuell folkeavstemning.