Bakgrunn
I 2024 vedtok EU en oppdatert versjon av bygningsdirektivet
med mål om at alle nybygg skal være nullutslippsbygg innen 2030,
og at eksisterende bygningsmasse innen 2050 skal gjøres om til nullutslippsbygg (energiklasse
A). Direktivet er EØS-relevant og vil få stor betydning i Norge.
Nå arbeider EU med enda en ny revidering av det samme direktivet,
som vil medføre enda strengere krav og regulering.
Versjonen fra 2018 som nå behandles i regjeringen, er
i seg selv mindre problematisk.
Samtidig er forslagsstillerne bekymret for retningen EU
har beveget seg i de siste tiårene. EU har regulert det som kan
reguleres, med den konsekvens at konkurransekraft på det internasjonale
markedet har svekket seg over en lengre periode.
Den siste versjonen av bygningsdirektivet fra
2024 kunne medføre enorme kostnader for boligeiere, og er neste
i køen når rettsaktene skal oppdateres. Huseierne har uttrykt bekymring
for at direktivet vil ramme 65 prosent av alle huseiere, med en
estimert kostnad mellom 500 000 kroner og 1,5 mill. kroner.
Forslagsstillerne mener kostnadsestimatene er svært
bekymringsverdige, og fremholder at det er helt urimelig å pålegge
norske husstander en slik kostnadsbyrde. De økte kostnadene kommer
på toppen av allerede økte boligkostnader.
Energiministeren har tidligere opplyst til Stortinget at
det er for tidlig å si noe om kostnadene av en eventuell innføring
i Norge. All den tid regjeringen ønsker å innlemme direktivet fra
EU, mener forslagsstillerne at kostnadsestimater og konsekvensutredning
for de ulike versjonene av direktivet må fremlegges, som et minstekrav.
EUs svake økonomiske utvikling og fall i globale
indekser understreker behovet for at Norge tar en aktiv rolle i
å definere og forsvare norske interesser i møte med det store antallet
EU-rettsakter. Det understreker også viktigheten av at regjeringen
ikke lar seg presse av EU til å innføre regelverk i større hastighet
enn det som er forsvarlig fra et norsk interesseperspektiv, men
snarere øker innsatsen for å oppnå unntak fra og tilpasninger i
direktiver som ikke ivaretar norske interesser.
Hvis dette ikke oppnås, må Norge i ytterste
konsekvens bruke reservasjonsretten.