Bakgrunn
Dei siste månadane har det vore fleire medieoppslag om
kritikkverdig praksis i samband med tvangsreturar av lengeverande
papirlause asylsøkjarar som er internerte ved Trandum utlendingsinternat.
Det har kome fram at Justis- og beredskapsdepartementet har invitert
utanlandske delegasjonar til Trandum for at desse skal kunne utføre
såkalla identitetsavklarande intervju med personar som oppheld seg
i Noreg utan id-avklaring, og som har fått avslag på opphaldsløyve
og asylsøknad. Advokatar og sivile organisasjonar har reagert på
at dei internerte ikkje har fått ha advokat, tolk eller norsk politi til
stades under intervjua, som skjer i regi av styresmakter i landet
dei har flykta frå for mange år sidan.
Tilsynsrådet for tvangsreturar og Trandum utlendingsinternat
har reagert på praksisen og bedt Politidirektoratet om å sørge for
at Politiets utlendingseining (PU) avsluttar denne praksisen, då
tilsynsrådet meiner at det er ein ulovleg praksis – der er ikkje
tilstrekkeleg heimel for delegasjonsbesøka slik dei blir gjennomførte.
Tilsynsrådet meiner det ikkje er i tråd med norsk lov at eit anna
land får utøve mynde overfor dei internerte på norsk jord utan at
det er tilstrekkeleg kontroll og notoritet frå norske styresmakter
si side med det som blir gjort og sagt i desse intervjua.
I eit brev til Politidirektoratet 21. oktober
2024 skriv Tilsynsrådet for tvangsreturar og Trandum utlendingsinternat
at:
«Tilsynsrådet er ikke gitt innsyn i de
avtaler som norske myndigheter skal ha inngått med Irak og Etiopia.
Det er neppe grunn til å tro at norske myndigheter i slike avtaler
har gitt utenlandske myndigheter vide fullmakter.
Det er ikke grunnlag for PUs lovtolkning. Trandum er
ingen «utenriksstasjon». Forarbeidene som PU viser til underbygger
ikke at den aktuelle bestemmelsen kan benyttes analogisk. PU har
heller ikke svart på om lovtolkningen som er påberopt har kommet
tidligere til skriftlig uttrykk, før rådets henvendelser. Rådet
legger til grunn at dette må besvares avkreftende.
De internertes rettsikkerhet er tilnærmet ikke-eksisterende
under de aktuelle samtalene. Som nevnt er norsk politi fraværende
etter ønske fra den fremmede makt, og det er heller ikke gitt rett
til advokat eller tolk. Det foreligger heller ikke tilstrekkelig
notoritet om hva som er blitt sagt under samtalene.
De manglende rammene er svært problematisk uavhengig
av i hvilken utstrekning det er mulig å identifisere konkrete krenkelser
som har funnet sted under samtalene. Tilsynsrådet peker imidlertid
på at det, som også er erkjent i PUs svar, ikke skal gis opplysninger
om den internerte har søkt asyl. Ut fra sammenhengen som avhørene
finner sted i, er det vanskelig å se at de internerte er gitt et
reelt vern mot at det forekommer. Det må her også legges vekt på
de underliggende hensyn som ligger til grunn for at slike opplysninger
ikke skal utleveres. Vi nevner også at vi er kjent med at NRK i
radio nyhetsmorgen 11. oktober 2024 har trukket frem et konkret
tilfelle. Tilsynsrådet ber om at Politidirektoratet besørger at
den aktuelle praksisen opphører. Rådet ber også at POD avklarer
nærmere i hvor mange år praksisen har funnet sted.»
Forslagsstillarane ser svært alvorleg på praksisen
som media, advokatar, Norsk organisasjon for flyktninger og asylsøkere
(NOAS) og øvrige sivilsamfunn har gjort kjent for oss, og meiner
Stortinget bør reagere når Tilsynsrådet, som har god juridisk kompetanse,
meiner at praksisen er ulovleg. Forslagsstillarane viser til svar
på skriftleg spørsmål frå stortingsrepresentant Birgit Oline Kjerstad
om denne saka, jf. Dokument nr. 15:316 (2024–2025), der det verkar
som om justis- og beredskapsministeren har lite vilje til å ta det
politiske ansvaret ho har for å avklare situasjonen raskt for å
sørge for grunnleggande rettstryggleik for sårbare menneske ved
Trandum.
Forslagsstillarane meiner at sjølv om utlendingslova tydeleg
pålegg asylsøkjarar å samarbeide om identitetsavklaring, så ligg
det ikkje til Justis- og beredskapsdepartementet og politiet å avgjere
om utanlandske styresmakter skal kunne utøve mynde på norsk jord
utan at norske styresmakter har kontroll på det som skjer.
I Noreg er det Grunnlova og lovgjevar som sett skrankar
for å avgi suverenitet, og det er ikkje opp til regjeringa og deira
underliggande etatar å gi andre land løyve til å utøve mynde på
norsk jord utan at det er under kontroll av ansvarlege norske styremakter.
Med bakgrunn i Etiopia og Irak sitt uryddige
forhold til grunnleggande menneskerettar meiner forslagsstillarane
det er umenneskeleg å utsetje dei internerte for desse delegasjonane
si utøving av mynde utan at norsk politi eller asylantane sine advokatar
har full kontroll på kva som skjer under delegasjonsintervjua.
Forslagsstillarane ber også om at tvungen framstilling
for utanlandske delegasjonar og ambassadar blir lovregulert på lik
linje med dei øvrige tvangstiltaka som er beskrivne i føresegne
i utlendingslova om tvang, som husundersøkingar (§ 103), beslag
(§ 104), fingeravtrykk (§ 100) m.m.
Så må framstilling for heimlandet sine myndigheiter
sjåast i samanheng med uttransportinstruksen, særskilt pkt. 3.3:
«3.3 Kontakt med hjemlandets myndigheter
I forbindelse med verifisering og innreiseklarering hos
hjemlandets myndigheter må hensynet til diskresjon og taushetsplikt
i særlig grad ivaretas overfor tidligere asylsøkere. Det kan ikke
opplyses om at utlendingen(e) som uttransporteres tidligere har
søkt beskyttelse i Norge. I kraft av utlendingsloven § 83 har utlendingen ‘fra
innreise og frem til korrekt identitet er registrert plikt til å
medvirke til å avklare sin identitet i den grad utlendingsmyndighetene
krever det. Utlendingsmyndighetene kan også senere pålegge utlendingen
en slik plikt dersom det er grunn til å anta at den registrerte
identiteten ikke er riktig. En utlending kan ikke pålegges å medvirke
til å avklare sin identitet på en måte som kommer i konflikt med
behovet for beskyttelse.’
Samarbeidspart i forbindelse med klarering av
innreise vil som regel være de lokale immigrasjonsmyndighetene,
men slik klarering kan også tilligge annen myndighet. I utgangspunktet
bør kontakt med hjemlandets sikkerhets-/etterretningstjeneste så
vidt mulig unngås. Ved all kontakt med utenlandske myndigheter må
man være oppmerksom på hvilken myndighet og med hvem man snakker
med, herunder ta i betraktning at en ikke alltid vet med sikkerhet
hvem vi har med å gjøre eller hvor informasjon går videre.»
Det er derfor behov for å lovregulere tvungen
framstilling for utanlandske delegasjonar og ambassadar.
Denne saka handlar ikkje om sjølve returspørmålet, interneringa,
eller om asylantane si plikt til å samarbeide om identitetsavklaring,
men om praksisen PU har drive, er i tråd med lov og menneskerettslege
krav i norske institusjonar som er underlagde norsk lov og jurisdiksjon.
På bakgrunn av dette fremjar forslagsstillarane
dette representantforslaget og ber om at det blir hastebehandla
etter Stortingets forretningsorden § 39 andre ledd bokstav c.